En håndfull salt (hinduistisk fortelling, ukjent opprinnelse.)

Verden er i høyeste grad et sted for urett, kanskje det er verst når vi hører noen si mørketall. Det foregår altså vold, undertrykking, terror, hat mot mennesker og dyr og natur og kultur som ikke har mulighet til å hevde sin rett til behandling med respekt og omsorg. Jeg misliker sterkt ordet verdiskaping, fordi kapitalismen har fylt ordet med pengebruk. Nå har humankapital også blitt et ord med markedsverdi. Men en av de skjøre viktighetene ligger i hvordan vi kan behandle de eller det andre.

Dagens fortelling bruker salt som et symbol på livet.

Fortellingen er kort og derfor lett å fortelle for den som ønsker det. Fortellingen har en tydelig moral og jeg syns den kan illustrere det relative ved livet og annet. Og kanskje det aller viktigste og det hvorfor du ikke nødvendigvis alltid er den viktigste i ditt liv.
En gammel læremester var lei av at hans læregutt stadig klaget, så en morgen sendte mesteren læregutten av sted for å hente salt. Da den unge mannen kom tilbake, ba den eldre læregutten om å fylle en håndfull salt i et glass med vann og så drikke vannet.

Hvordan smaker det? ,spurte læremesteren. Læregutten spyttet vannet ut og sa: Bittert! Læremesteren ba den unge om å ta en ny håndfull salt og følge han, hvilket han gjorde. I stillhet gikk de to til nærmeste innsjø. På læremesterens instruksjon, tømte den unge mannen saltet i vannet. ”Drikk fra innsjøen”, sa læremesteren. Med sin hånd drakk den unge læregutten vannet fra innsjøen og idet vannet dryppet fra hans hake, spurte den gamle: Hvordan smaker det? Frisk og godt, svarte læregutten. Kjenner du saltet? Nei, var den unge mannens svar. Den eldre så på den yngre: Smerte er ren salt, verken mer eller mindre. Mengden av smerte vil alltid være den samme. Men mengden av bitterhet er avhengig av hvor stor beholder vi legger smerten i. Når du føler smerte, det eneste du kan gjøre, er å forstørre ditt syn livet.