Jeg syns det er interessant å se på sagnene i forbindelse med Kristevas begrep ”abjection”. Det kan ligge en forklaring på hvorfor sagn, memorater og karakterer oppstår.
Abjekt befinner seg utenfor subjekt og objekt, det er noe annet. Den klareste beskrivelsen på abjekt som ofte blir brukt og hentes fra Kristva er møte med en død kropp, et lik. Det ligner livet, men er ikke. Det minner oss ikke om noe, men vekker anstøt, vemmelse, gjør oss kvalme på grunn av sammenligningen og fremmedgjøringen. Logikken, meningen faller sammen fordi vi mister skillet mellom subjekt og objekt, ”Jeg” og ”de andre”. Abjekt er følelsen av å se et åpent skittent sår : ”It is thus not lack of cleanliness or health that causes abjection but what disturbs identity, system, order. What does not respect borders, positions, rules. The in-between, the ambiguous, the composite. The traitor, the liar, the criminal with a good conscience, the shameless rapist, the killer who claims he is a savior. . . . Any crime, because it draws attention to the fragility of the law, is abject, but premeditated crime, cunning murder,hypocritical revenge are even more so because they heighten the display of such fragility.” S. 4
Memoratene i sagnene beskriver møter med noe som kan ligne mennesker: en kvinne uten ansikt, en kvinne med hale, et barn som ikke er barn. Det er ihvertfall slik fenomene ytrer seg. Ved flere tilfeller virker det faktisk som om menneskene faktisk oppsøker det. Sagnene viser råd om hvordan du kan få øye på hekser eller hvordan du kan ofre en finger til nøkken. Vi oppsøker det som er uten orden og mening gitt av et sivilisert samfunn.
Det er kanskje sagn og byttingen og utburden som balanserer på kanten av mening. De peker på noe fryktinngydende som ligger bakenfor: mord og opplevelsen av å få barn som “ikke er normalt”:
In the dark halls of the museum that is now what remains of Auschwitz, I see a heap of children’s shoes, or something like that, something I have already seen elsewhere, under a Christmas tree, for instance, dolls I believe. The abjection of Nazi crime reaches its apex when death, which, in any case, kills me, interferes with what, in my living universe, is supposed to save me from death: childhood, science, among other things. S.4
Bildet av det som er bakenfor er forstyrrende, slik Kristeva beskriver møte med Auschwitz. Det er forstyrrende fordi vi forstår og ikke forstår, fordi vi forkaster det som ligger utenfor vår trygge og trøstende sivilasjon.
Abjekt er forutfor underbevisstheten, det er et møte med noe primitivt som ennå ikke har manifistert seg symbolsk. I sagnene kan vi allerede finne spor av assimilering. Så fort vi har verbalisert det meningsløse får den symbolsk verdi:
We are no longer within the sphere of the unconscious but at the limit of primal repression that, nevertheless, has discovered an intrinsically corporeal and already signifying brand, symptom, and sign: repugnance, disgust, abjection. There is an effervescence of object and sign—not of desire but of intolerable significance; they tumble over into non-sense or the impossible real, but they appear even so in spite of «myself’ (which is not) as abjection. S.9
Denne sosialiseringen som foregår i det sagnene oppstår viser at det fortapte i abjektet skal kontrolleres. Vi vet at mange av “bergtatt” sagnene dekker over fortellinger om voldtekt. Men den egentlige handlingen var langt grusommere enn ord kan tilby. Langt lettere må det da har vært å legge ut et memorat, fordi det angår fellesskapet på en helt annen måte enn voldtekt.
Når man hengir seg til symbolene oppstår en ny orden:
Sublimation, on the contrary, is nothing else than the possibility of naming the prenominal, the pre-objectal, which are in fact only a trans-nominal, a trans-objectal. In the~symptom, the abject permeates me, I become abject. Through sublimation, I keep it under control. The abject is edged with the sublime. It is not the same moment on the journey, but the same subject and speech bring them into being. S. 10
Jeg lurer på om sagn faktisk var nødvendig for å vise at man var en del av samfunnet. Å kunne navngi, definere, sette ord på gir en form for status. I flere tilfeller beskrives de som f.eks har ”overlevd” møte og fangenskap hos ”de andre” som merkede på et eller annet vis. De er likevel ikke innenfor sonen av ”abjekt”, fordi fortellingen har brakt dem tilbake og den lever videre som en naturlig del av kulturarven.
Kilde: Kristeva, J. 1982: Powers of horror An Essay on Abjection. New York: Columbia University Press