Hos Knut Liestøl blir følgende fortelling kalt sagn, og ifølge han skal det finnes seks varianter av sagnet. Fortellingen har store likheter med diktet om Volund Smed fra norrøn diktning. Fortellingen virker ufullstendig slik jeg fant den, men en forteller kan flette den ut og skape en sammenheng.
Verland og to andre gutter skulle ro over til en øy. Det kom en hard storm, båten veltet, de to druknet, men Verland kom seg i land på en øy. Der fant han et hus. Det var bare en jente inne. Hun var datter til en smed, som hadde rømt og holdt seg skjult der på øya.
Da smeden kom hjem, ville han drepe Verland, men datteren ba for han og sa han kunne være der og bære ved og vann og hjelpe til i smia. Så ble Verland værende hos smeden og lærte alle kunstene hans, bortsett fra å sette egg, det fikk han ikke lære.
Jenta ble med barn og det var Verland som var skyld i det. Da sa jenta: ”Når far merker det, slår han oss begge to ihjel. Men jeg skal gi deg et godt råd. Du skal grave deg ned i kullhaugen og ligge der og studere. Han skjærer seg over låret med sverdet fordi han herder det i sitt eget blod. Det henger et smørehorn på veggen. Når han skjærer seg en tredje gang, skal du ta hornet og rømme avsted med det. Får han ikke smurt seg, blør han ihjel.”
Verland gjorde som hun hadde sagt og smeden mistet livet. Han etterlot seg mye gull og sølv. De ville dra bort fra øya. De hulte ut en stokk med flere rom og laget låser til hver rom. De gjeveste eiendelen la de i stokken, bandt stokken til en båt og dro.
Det ble et fælt uvær; de måtte løsne stokken for å berge livet. Tilslutt traff de land. Mens Verland gikk langs stranden og lette etter stokken, kom det en bjørn og drepte jenta.
Så dro Verland til en by og arbeidet der en stund hos en smed. Verland fant stollen, låste den opp og tok eiendelene. Han ble da umåtelig rik og kongen gjorde han til ridder.
En gang var det en kniv for lite i et gjestebud hos kongen. Da sprang Verland bort i smia, men smeden hadde ingen kniver ferdige. Verland la til og smidde og kniven ble ferdig. Fordi Verland var en så god smed, ble han smed for kongen.
Verland lokket til seg kongsdatteren. ”Det er best jeg rømmer”, sa han, ”men jeg har laget en hærkledning og sverd og skjold. Sverdet skal hete Mimring. På skjoldet er det tegnet en hammer og en tang. Jeg har gjemt det er de tre elementene møtes. Får du en gutt, skal du fortelle han det. Et det nok vett i han, finner han det. Vil han finne meg, skal han ride en uskodd hest og lete opp smedene. Den som kan feste skoene opp under hesten mens den springer, det er far hans, for det kan ingen gjøre bortsett fra meg.”
Kongsdatteren fikk en sønn og han ble kalt Vidrik. Så snart han var voksen, ville han avsted og finne sverdet. Han rev opp smedavlen, fordi der møtes ild, vind og vann. Sverd og skjold og hærkledning lyste som om de var levende. Mimring beit jern som klær.
Vidrik dro avgårde og fant faren sin. Verland skodde hesten mens den sprang og han bare kastet skoene under.
Verland fulgte sønnen hjem og giftet seg med kongsdatteren.
Kongssmeden og Verland skulle engang kappsmie. Den kniven Verland smidde var så skarp at da kongen prøvde kniven skar han gjennom steka, bordet og ned i låret sitt.