Det var en lærer som underviste gutter i en klasse på elever fra seksti til sytti stykker. Læreren hadde så stram disiplin at bare læreren nøs, var det forventet at de måtte legge fra seg det de hadde i hendene, legge armene i kors og si: ”Allah velsigne deg, vår mester.” Og om det var en som ikke gjorde dette, ble eleven fysisk avstraffet.
En varm dag ble lærer og elever enige om å dra en tur ut. De dro ned til sjøen hvor elevene kunne bade og hvor de spiste maten de hadde bragt med seg. Ut på dagen måtte de dra tilbake. Elevene plukket opp sine eiendeler og alt ble lastet på et esel og så begynte de å gå hjemover. Men da de var kommet halvveis, var de så tørste at elevene klaget over at det var likefør de døde. De orket ikke å bevege seg et skritt videre. Det var en brønn i nærheten, men det fantes ingen bøtte eller lignende til å trekke opp vann fra brønnen med.
Læreren fikk en ide. De hadde kjeller og krus med. De gikk til brønnen, læreren tok et tau som han bandt rundt livet. Så tok han gryter og krus i hendene, elevene tok tak i tauet og langsomt og forsiktig steg læreren ned i brønnen mens elevene holdt i tauet. Brønnen var dyp, men læreren kom seg ned i den. Der nede løsnet han tauet og fylte opp i gryter og lignende og dette festet han til tauet som elevene så dro opp. Da alle hadde drukket seg utørste, var det lærerens tur til å dras opp av brønnen. Han festet tauet rundt livet, han ristet i tauet, og med det som signal tok elevene til å trekke og dra.
Da han var trukket halvveis opp av brønnen, nøs læreren så kraftig at det dundret i brønnen. De lydige elevene slapp tauet, la armene i kors og sa: ”Allah velsigne deg, vår mester.”
Jeg trenger vel ikke å forklare hvordan dette endte.