Denne julekvelden hadde de tatt med seg for lite mat inn fra stabburet. Om juletider var det slik at ingen skulle få for lite mat av noe slag. Men det var ingen som våget seg ut, De satt og snakket om dette en liten stund. Ute var det helt stille. Brått hørte de det dundre i det fjerne, folket så på hverandre og hvisket, var de her allerede. Hva skulle de gjøre. En ung mann spratt opp: Hadde ingen andre mot, så hadde han det, sa han. Lyden var fortsatt langt unna. Han sprang ut, og så var han vekk. Han kom ikke inn igjen. Den unge mannen var kjent for å være en skøyer, ofte irriterte han de andre med sine streker. Men alle var glad i gutten, likevel var det ingen som våget seg ut.
Neste morgen gikk de ut og lette. De så sport etter han i snøen. De lette etter han i hvert hus, men han var ikke å finne. Det var ingen tvil, han var tatt av julerittet. Så gikk det en uke. Det var nyttårsaften og familien satt i huset. Brått for døra opp og inn kom gutten med et stort smil om munnen. Han kunne fortelle følgende om det som hadde skjedd. Da han var kommet ut, kom følget. En stor mann på en diger sort hest hadde grepet han. Så fulgte han rittet, hver dag og i hver eneste dal. Om kvelden levde han med de andre på en gård som var vakker å se til. Han kunne ikke dy seg for å tulle litt mens de hadde ridd. Han hadde fått sin egen hest. I et hjem grep han nøste til en kjerring som satt og skulle strikke. På en annen gård grep han en nøkkel til en som skulle til å låse seg inn i huset.
Men denne dagen hadde han fått nok av følget. Mens de var ute og red, hev han seg fra hesten og da han landet på bakken dannet han et kors med kroppen sin. De andre rytterne raste, men måtte la han ligge og reise videre. Etter at han hadde fortalt dro han nøstet opp fra den ene lommen og en nøkkel fra den andre.