En kollega sa til meg forrige uke at hun hadde bedt om å få slippe å bruke PowerPoint på grunn av skadet arm!?!?!?! Er det slik at ”verden” forventer at vi skal bruke PowerPoint hver gang vi skal ha et innlegg, foredrag eller forelesning? Når man skal ha et foredrag blir man spurt om man har med presentasjonen på en minnepinne. Ja, sier jeg, den ligger lagret et sted under venstre hjernehalvdel.

Noe av oss skal ha små innlegg på et FOU-seminar i morgen, jeg har ikke tenkt å bruke PowerPoint. Det er de som er dyktige på å lage gode opplevelser med både PowerPoint, prezi og andre virkemidler, men jeg tror at det er altfor mange som sitter kvelden før og prøver å finne bilder til sin presentasjon morgen etter. Kommunikasjon må øves på, også når man bruker slike grep. Så om det finnes flere gode PowerPoint presentasjoner, finnes det langt flere bedrøvelige. PowerPointen er en rekvisitt, men blir behandlet som en ”under-study”, som en erstatter, som en kopieringsmaskin. Spesielt ille er det når formidler og skjermen forteller det samme! Hva er poenget. Det er jo mye bedre at du som formidler kutter det ut og ser oss i øynene når du formidler, enn at vi skal glo på en skjerm og lese det du sier høyt.

Jeg mener det er noe grunnleggende prinsipper som er viktig når man skal kommunisere i et foredrag eller en forelesning:

– Fortell om det du brenner for
– Lag en god dramaturgi på innlegget ditt
– Øv
– Øv enda mer, øv også med PowerPoint.
– Sørg for å skape et fellesskap når du skal formidle, ha kontakt med lytterne.

Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har laget så mange dårlige presentasjoner selv. Og om du virkelig er interessert i gode forelesninger, bruk Ted som inspirasjon. Der er det et ”strengt” oppsett på hvor lenge hver ”slide” skal være oppe og dynamikken i framlegget.

I morgen tar jeg med en håndskrevet kladd til lytterne.