Daniel ble med andre ord født inn i den mest alvorlige atomkraftulykken fram til i dag, ville jeg tro. Slik er det å få barn, du får en følelse av at du føder barnet ditt inn i en kakofoni av fryktelige hendelser som kan hende og skje. Du er redd barnet ditt skal bli utsatt for vold, en ulykke, mobbing, bli syk, sosialt utestengt, og det aller verste dø. Den ene lytteren jeg fortalte til på mandag; fortalte meg at hennes største frykt var at hennes barn skulle dø. Hun hadde bedt til gud og sagt ”du kan utsette meg for all forferdelse, bare ikke la mine barn dø.” I følge henne selv hadde det skjedd. Hun var blitt utsatt for mye, men barna har overlevd.
Det er mange ganger jeg trodde det kom til å gå galt. En gang trodde jeg han skulle falle ut av et vindu, en annen gang ut av en overfylt buss i London, en gang var det en fremmed mann som prøvde å lure han inn i en bil. Så kom ungdomstiden og uendelig lang ventetid om kveldene når han ikke kom hjem til rett tid og frykten min blåste opp et voldsomt raseri da han omsider kom hjem langt etter avtalt tid.
Daniel var sosial og hadde mange venner, en av dem traff jeg i går. De var gode venner gjennom mange år, fra barneskole til en dag da vennskapet brått tok slutt under Daniels sykdom. De ble ikke forsonet og da jeg i går snakket med han, nevnte han det ikke. Forunderlig og egentlig ville han ikke hilse på meg. Men han var nødt. Vi ville være i samme rom lenge og jeg ga han en sjanse ved å hilse på han og spørre hvordan det gikk med han. Vi hadde en samtale og ikke en gang nevnte han Daniel. Det gjorde heller ikke jeg.