Jeg leser mye om død for tiden og det er kanskje naturlig at jeg tiltrekkes av dette. Jeg leser innlegg skrevet av døende mennesker som forbereder seg på å trå over en ny terskel ingen kan fortelle om hvordan er. Man kan heller ikke fortelle om hvordan det blir for de som er igjen. Det jeg har lært gjennom Daniels død, er at sorg utarter seg forskjellig fra menneske til menneske og alt er like viktig og riktig.
Å forhandle, reflektere og erfare døden er sentimentalt. Det er ingen vits i å ikke anerkjenne det sentimentale som en del av det, fordi det ligger en lengsel i arbeid med døden. Det er en lengsel etter det som har vært og det som aldri kan bli. Døden bringer med seg sterke følelser fordi det er tap av øyeblikk som aldri kan erfares i et levd liv, kun i det tenkte. Derfor blir det med drømmene; drømmer som det er vanskelig å gjengi verbalt uten at det blir fylt med klisjeer. Kanskje mangler vi et språk for døden og de følelsene den bringer med seg. Vi sitter på en måte igjen med standardiserte symboler formet av en kultur som tenker at døden er noe for seg selv, adskilt fra alt annet. Vi prøves oss med ”fugler som letter, lys som slukkes” som språk for den som gikk bort, disse bildene er til trøst for den enkelte som opplever det.
Ja, det er et liv etter døden. Livet er det vi som forvalter, den døde kan vi ikke tale for. Men vi kan fortelle om det som var og det som var tenkt å bli.
Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.