Kilde: Ivar Aasen: Norske Minnestykke I
Det var en mann som eide en stor gård, men det var vanskelig å få tak i nok folk til å arbeide på den store gården. Om høsten da åkeren skulle skjæres og kornet skulle i hus, hendte det at kornet ble stående for lenge og råtne. Mannen var rik, så det gjorde kanskje ikke så mye. Men engang var det riktig ille. Det var et år det ikke var annet enn uvær og storm og styrtregn gjennom hele sommeren og langt ut på høsten og det så ut til at hele avlingen skulle gå til spille. Været lettet, høsten var der og snart var det frost og kulde og mannen hadde ingen til hjelp. En kveld gikk mannen og bare drev rundt, full av sorg og sut slo han hendene sammen og ropte ut med gråt i stemmen: “Hva skal jeg gjøre, hva råd er det. Er det ingen hjelp å få?”. Da hørte han noen svare i bakken over: – “Jo, her er det hjelp å få”, sa det. “Hva slags hjelp er det?”, ville mannen vite. “Om du gjør det vi ber deg om, skal du få hjelp og du vil ikke angre.”
Da skjønte mannen at det var haugfolket som tilbø seg å skjære for han, han ble både gild og glad. Og han ville vite hva han kunne gjøre. Han fikk vite at han skulle gå hjem og hente den største kjelen og sette den på gruva og brygge opp alt det malt han hadde, senere skulle han rydde storstua og inn i stua skulle han sette ølet midt på gulvet og et kjer som var tomt skulle stå ved siden av. – Er det alt, så skal det ikke mangle noe, tenkte mannen og dro hjem og brygget.
Og ute på åkeren var det stor ståhei den natten. Det strømmet så mye småfolk ut av alle hauger at det ikke var tall på det og alle sammen hadde et lite blinkende jern i hånden som en liten ljå eller sigd. Og dermed tok de til å skjære mens de sang:
Alle kan åkeren skjere
Ingen kan ølet gjøre
Åkeren ble skåret og fort gikk det og og det sto ikke et strå på rot da morgenen kom. Og folket på gården kom ut, gjorde bånd og knøt båndene i kors og satte det til tørk. Og så snart kornet var tørt og tatt inn, ble storstua gjort klar og ølet satt inn på gulvet. Da kvelden kom ble det liv i storstua og ikke til undres over at stua måtte være tom for det ble så folksomt der inne at det ble trangt og aldri hadde det vært så mange i storstua. Hvordan det gikk på festen var det ingen som fikk se, men liv og lek kunne man høre til dagen grydde.
Da mannen gikk inn i stua var begge øltønnene borte, men tilbake sto det et bord man ikke har sett maken til. Det var et fint treverk og pyntet og utsmykket og fint skåret med roser og blomster at man aldri ble lei av å se på det. Det skulle mannen ha til takk og til minne.
Mange år har så gått men gården med bordet har gått i arv fra slekt til slekt. Nå er det gammelt og morkent og ingen vet lenger hvor det står.