Verdiskaping er å handle mer, får vi beskjed om og så løper vi omkapp etter nyinnkjøpte kortvarige lykkefølelser. Denne svartedauen smitter og jeg også får lyst på noe nytt som kan få meg til å stråle et øyeblikk.

Tidligere sådde og høstet ikke mennesket sine egne avlinger. De spiste vill frukt, fuglekjøtt og dyr. Ettersom de manglet kunnskap om mat, var de fattige og sorgfulle. Rottene, derimot, de kjente hvordan man kunne kultivere mat og de var rike og mange.

En dag bestemte en rotte seg for å besøke menneskets landsby. På sin vei til landsbyen la rotte merke til små hytter som var reist nær hverandre på en spesiell måte. Det så romantisk og vakkert ut. Da rotta ankom landsbyen, gikk den inn i et menneskes hus for å være der natten over. Om kvelden spurte rotta sin gjest: – Min venn, i dag la jeg merke til små hytter i utkanten av landsbyen. Fortell meg hva de er ment til? Mannen svarte: – De er graver. Når vi dør, lager menneskene disse hyttene slik at vi kan bo i de etter vår død. Rotta syntes dette var enestående og utbrøt: – For en vakker tradisjon dere har i deres samfunn. Det er så interessant. Vi rotter bare legger oss ned når vår tid har kommet og der ligger vi til ormer og maur har spist oss opp. Min venn, kan du lage en hytte til meg når jeg dør? Som betaling for dette, skal jeg lære deg om mat. Dette kan bli din lykke og du kan bli en rik mann.

Mannen tenkte seg om. Hvilken skade ville det ikke være å arbeide noen timer for å bli en rik mann, tenkte han med seg selv. Han forsikret rotta at han skulle lage en vakker grav og en hytte til han når han døde. Da rotta hadde fått det løftet lærte rotta mannen den uvurderlige kunnskapen om mat og drikke. Mannen var over seg av lærdommen og snart var han en rik mann. Han hadde nok å spise og drikke, og hans navn ble kjent vidt og bredt.
Dagene gikk og mannens lykke smilte til han. Men hans rikdom ga han noen alvorlige svakheter, han ble grådig og gjerrig. Han brydde seg ikke lenger om rotta og undret seg aldri over hvordan det sto til med rotta. Rotta fikk en anelse og bestemte seg for å prøve ut mannen. Vil min venn virkelig lage en grav til meg den dagen jeg dør?, undret rotta.

En dag dro rotta til mannens hjem og den la seg framfor mannens hus som om han var død. Da mannens sønn kom hjem den kvelden, fikk han øye på rotta som lå der. Han løp inn i huset og ropte ut: – Far, din venn rotta ligger død utenfor. Hva skal vi gjøre med kroppen? Mannen ba sønnen om å kaste den døde kroppen ut i jungelen.
Sønnen plukket og rottas kropp og kastet den vekk. Etter en stund reiste rotta seg og dro til sitt eget hjem. Han bestemte seg for å teste mannen engang til, kanskje han hadde misforstått? Så han dro tilbake og la seg på ny framfor huset. Og da sønnen igjen fant rotta, ba faren han om å kaste rotta inn i jungelen.

Rotta følte seg sviktet av mannen. Rasende kalte rotta på sine, om jeg kan kalle det, kollegaer, i jungelen og sammen gikk de mot mannens landsby. Rotta fremsatte en klage til landsbyens råd og sa til forsamlingen: – Min venn lovet meg en grav når jeg kom til dø. Jeg ga han en kunnskap om mat på grunn av dette løftet. Men istedet for en grav, velger han å kaste min kropp inn i jungelen. Siden han har brutt sitt løfte må han betale en bot. Men mannen brydde seg ikke lenger og sa at han ikke under noen omstendigheter kom til å lage en grav til rotta.
Da sa rotta til forsamlingen: – Det er opp til den gode mannen å gjøre opp for dette på en ærlig og ærbar måte. Men husk at vi som bærer på kunnskapen om mat og rikdom, også bærer på den kunnskap som kan ødelegge dette. Fra i dag av vil mine venner og jeg ødelegge menneskets avlinger når det passer oss. Vi vil ete maten i deres hjem i følge våre egne preferanser og smaker.

Siden den gangen har rottene spist det mennesker spiser. Og de følger alltid menneskene for minne dem på at de aldri holdt det løftet de ga.

Kilde: Folk Tales of the Adis av Obang Tayeng

Comments

comments