Roma, her er jeg… igjen

Når dette innlegget publiseres befinner jeg meg i Roma! Det er festivaltid og det er ikke den første festivalen her jeg deltar på i Roma. Nei, det begynte allerede i 2008. Da var festivalen liten og forunderlig og jeg husker kun at jeg måtte gå igjennom en mørk park. Jeg fikk med meg den spede begynnelsen til et nytt fortellermiljø, drevet fram av kjærlighet og konflikter, slik du finner det i de fleste nye fortellermiljøer. Strukturer skal legges og folk skal finne sine passende roller og posisjoner.

Hver gang jeg har vært i Roma har festivalen blitt arrangert i vakre Appia Antica. Til forskjell fra de tidligere gangene ligger denne festivalen på sommeren. De tidligere har ligget i oktober, når tomatene smaker som best. God mat er det der uansett.

Fredag kveld deltar jeg på en slags felles forestilling, lørdag har jeg min egen forestilling og søndag kurser jeg. Mandag reiser jeg hjem. Hjemmesituasjonen er slik at jeg alltid må reise når arbeidet er over. Jeg har reist mange steder i arbeidssammenheng, men sett lite dessverre.

Aller første gang jeg var i Roma var i 1997. Jeg ble invitert over av en italiener som reiste med meg fra Roma, til Sperlonga og Capri; og deretter tilbake. Den eldre herremannen som inviterte meg hadde jeg truffet i Paris. Vi holdt kontakten gjennom brevveksling og jeg husker han var ivrig på å sende postkort. Et forhold til den eldre herremannen var helt utelukket og på den betingelsen ble jeg invitert over. Så kjørte vi gjennom vakre Italia og for meg var dette det andre store utlandet jeg var i (da ikke medregnet Danmark og Sverige) og det var så mye å se, så altfor mye å se. Dette tålte ikke den eldre herremannen som ikke fikk all oppmerksomhet og som vartet og betalte alt. Så en kveld sa han: tomorrow you go home. Og dagen etter kjørte han meg tilbake til Roma og satte meg på flyet til Norge. Dette er nå tretti år siden, tenke seg til. Jeg lurer på om mannen fortsatt lever.