Jeg har satt den sammen med en opprinnelig ungarsk fortelling som jeg arbeidet med i 2004 i Danmark på den gangen vårt årlige labo virksomhet ledet av den franske fortelleren Abbi Patrix. Når jeg skriver vårt, mener jeg en gruppe nordiske fortellere. Abbi er en forteller jeg siden har arbeidet mye med, blant annet nå. Vi har flere år sittet sammen i en gruppe hvor vi har sett nærmere på profesjonalisering av fortellere. I disse dager er vi i ferd med å skrive en ny søknad til Creative Europe på vegne av Federation for European Storytellers.
Det som skjedde i 2004 var en fantastisk opplevelse. Jeg arbeidet sammen med to musikere, en folkemusiker som laget sine egne instrumenter og en cellist og det musikalske bildet er i bakhodet hver gang jeg finner fram fortellingen på nytt.
Tilbake til fortellingen, man kan tenke seg at Andersens fortelling inneholder håp til tros for at kvinnen dør med avkappede bein (for å få fjernet de røde skoene), nettopp fordi hun oppnår nåde. Skoene har selvfølgelig en sterk symbolsk funksjon, hovedkarakteren går fra å være barbeint til å danse med røde sko. De røde skoene er fristelsen og driften som man både skal kunne kontrollere, men dens nærvær er nødvendig for at man skal kunne utvikle seg videre.
I morgen, når jeg gjennomfører denne lille forestillingen online, er jeg enten barbeint eller jeg har på meg røde sko.