Det var engang en mann og kone som hadde tre døttre og en gullgul høne som kjerringa hadde fått av fruen til futen. De kalte høna for Gullduna og den var så gjev til å verpe at maken til høne fantes ikke i sju kirkesogn. Mannen i stua var så glad i den høna at den høna kaklet han for og stelte med både sent og tidlig.
Det var en sommer i travleste høyonna at høna tok seg til å verpe borte og da helgen kom, fikk ikke mannen de to eggene han var vant til å få til søndagsfrokost. Kallen ble både vill og vond som ventendes kunne være og sa som sant var at han skjønte ikke hvorfor han skulle slite og kave for føden til en hel haug med kvinnfolk når de ikke dugde såpass som til å gjete opp en skarve høne som hadde laget reir i utmarka et sted og finne fram eggene. Dermed så strøk kallen ned på naustloftet og la seg føre der til kvelds.
Kjerringa og døtrene ble rent lei seg over all den uhygga i huset og mandag morgen tok eldstedatteren en svart ulltråd og bandt den ene enden om høyre foten til Gullduna og den andre enden bandt hun om venstre lillefingeren sin. Så tok hun bindingen og ruslet etter høna der høna trippet føre, fort gikk det ikke, for den hakket og sparket og hadde det travelt med å plukke i seg alt den kunne få mellom nebbet.
Bort fra gården bar det, ned sjøveien og langsmed sandfjæra. Siden trippet den oppover ura til den kom til det bratteste stupet i Blåberget. Der smatt den ned i et svart hull og opp kom det en forferdelig stor rise. Her kommer kjerringemnet mitt, tenkte risen, gjorde seg fin i målet. Vil du være brura mi, sa han og så brølte han eller vil du være steka mi? og slo kloa i jenta. Jeg vil ikke være noe, jeg vil bare slippe hjem, svarte jenta og strevde seg fri ut av grepet hans. Men han tok henne og bar henne inn i Blåberget og der var det stort og rommelig til alle kanter med kammers etter kammers hele veien innover så langt øyesynet rakk.
Neste morgen ga risen henne en hank med nøkler og et snøhvitt hønseegg. Jeg drar ut på sjøen etter kokning, sa han, men her har du nøklene til alle kammersene mine og du kan fritt se deg omkring, så nær som i Rødkammerset. For går du inn der, så tar jeg livet av deg, så meget du vet det. Og egget skal du gi meg tilbake like snødrivende hvitt som du nå tar det av neven min. Ja, jenta lovte gjøre alt han bad om, hun, og så labbet risen sjøveien sin ned gjennom fjellet til naustet, skjøv båten sin og rodde ut på brådypet. Da jenta vasket opp frokostkoppene og sopt og flidd inne på stua tok hun egget i den ene hånden og nøkkelhanken i den andre og dro på oppdagelse. Fra kammers til kammers gikk hun og hvor hun kom lavde det av gull og sølv og hauger med gilde kvinnfolkklær lå og fløt utover bord og benker.
Til slutt kom hun til Rødkammersdøra. Hun ville snu og gå tilbake til stua, men det rev og slet i fingertuppene og før hun riktig fikk sanset seg, hadde hun vridd opp låsen. Inne i kammerset lå det stablet opp en diger haug med lik, og gulvet var aldeles sleipt av blod. I forskrekkelsen over det grufulle synet slapp hun egget, og da hun skulle ta det opp, var det en blodig flekk på det. Det nyttet ikke alt det hun vasket og gned både med vann og med tårevæte, flekken var der og flekken ble der. Sørgmodig låste hun igjen døra og gikk og satte seg i stua. Og hun var så skremt at hun kjente hjertet klappe i halsen på seg.
I det samme kom risen trampende opp den bratte sjøveien inne i fjellet med en diger nise på nakken og hivde den inn på gulvet til henne. Har du vært i Rødkammerset, skrek han. Nei, svarte jenta. La meg få se egget jeg gav deg. Jenta flidde han det og da han fikk se den svarte flekken skrek han: har du ikke vært der, skal du få komme dit! Og så tok han og slengte og drog henne med seg til Rødkammerset, skar hodet av henne og slengte både det og skrotten på likhaugen. Men hjemme gikk det og ventet og ventet. Gullduna kom trippende da det led utpå dagen, men eldste datteren var borte og ble borte.
Da det ble morgen igjen, tok nesteldstedatteren og knyttet en svart ulltråd om høyre foten til høna; den andre enden surret hun om venstre lillefingeren sin og med bundingen mellom hendene gav hun seg til å følge Gullduna der hun for og trippet og plukket og fant seg noe å leve av. Ned sjøveien og langsmed sandfjære bar det og opp ura til den kom under bratteste stupet i Blåberget. Jenta ruslet etter og undret seg riktig på hvor det bar hen. Men best det var, smatt høna ned i et svart hull og opp kom det en diger rise og grep tak om henne. Vil du være steika mi eller vil du være brura mi, skrek han så det runget i bergveggen. Det er ikke lite du ber om sa jenta og kastet på hodet satte nesa i været. Jeg vil ikke være noe, jeg vil bare slippe heim, svarte jenta og kavet og strevde for å komme løs av grepet hans. Men han tok henne med inn i berget og der var vidt og rommelig til alle kanter med kammers så langt synet rakk.
Neste morgen ga risen henne en hank med nøkler og et snødrivende hvitt hønseegg. Jeg drar på sjøen etter kokning, sa han, men her har du nøklene til alle kammersene og du kan fritt se deg omkring, så nær som i Rødkammerset. Men går du dit inn, så tar jeg livet ditt, så meget du vet det. Og egget skal du gi meg tilbake like hvitt som du nå får det. Så gikk risen sjøveien sin ned gjennom fjellet, skjøv båten fra land og rodde ut på brådypet. Da jenta hadde fått morgenstellet fra hånden, tok hun nøkkelhanken og egget og gav seg i vei for å lete etter søsteren sin. Fra kammers til kammers gikk hun og låste opp og lukket etter seg alle de dørene som hadde stått på vid vegg da risen dro henne inn i fjellet. Det lavde gull og sølv hvor hun kom og stroe hauger av staselig kvinnfolkklær lå utover bord og benker, men søsteren sin fant hun ikke. Tilslutt var det bare Rødkammereset igjen. Hun stirret på nøkkelen, og hun stirret på dørlåsen, og før hun riktig fikk tenkt seg om, hadde hun stukket nøkkelen i hullet og vridd opp låsen. Kroppen til søsteren hennes lå øverst på likhaugen og hodet lå ved siden av og jenta ble så redd at hun slapp egget i gulvet.
Da hun tok det opp igjen var det en blodig flekk på det, og alt hun skrubbet og alt hun gned flekken var der og flekken ble der. Sørgmodig låste hun igjen døra og gikk tilbake til stua og satte seg til å vente på risen. Langt om lenge kom han pesende opp sjøveien med en diger kobbe og hivde den på gulvet foran gruvesteinene. Har du vært i Rødkammereset skrek han. Nei, svarte jenta, hun satt og bevret og skalv. Syn meg det egget du fikk, sa han og tok det ut hånden hennes. Ja, har du ikke vært der, så skal du få komme dit, skrek han og så tok han og dro henne med seg til Rødkammerset, skar hodet av henne og slengte både det og skrotten på likhaugen.
Hjemme gikk faren og moren og yngstedatteren og ventet og ventet og kunne ikke skjønne hvor det var blitt av begge jentene. Om kvelden kom Gullduna trippende inn på gårdsplassen og feilte ingenting, men de som hadde rekt etter den for å finne eggene var og ble borte. Og kvelden gikk og natten gikk og da det ble dag igjen og ingen kom, tok yngstedatteren en svart ulltråd og bandt den ene enden om høyre foten på Gullduna og den andre enden tullet hun om venstre lillefingeren sin. Så tok hun hosebundingen og fulgte etter der høna trippet fore. Langsmed sandfjæra bar det og opp til ura til de kom under bratteste stupet i Blåberget. Der smatt høna ned i et svart hull og opp kom en diger furke av en rise. Vil du være steika mi eller vil du være brura mi, skrek han og slo kloa i henne. Jeg vil være brura di, svarte jenta og risen tok og bar henne inn i berget og der var det stort og godt rom til alle kanter med kammers etter kammers og vidåpne dører lengre enn synet rakk å telle dem. Neste morgen ga risen henne en hank med nøkler og et gullende rent hønseegg, hvitt som nyfallen snø. Jeg drar utpå etter kokning, sa han, men her har du nøklene til alle kammersene du fikk en titt av i går, da jeg bar deg inn i berget; du kan fritt se deg omkring, så nær som Rødkammerset. Men går du inn der, tar jeg livet av deg, så meget du vet det. Og egget skal du gi meg tilbake like snødrivende hvitt som du nå tar det av neven min.
Så gikk risen sjøveien sin ned gjennom berget, skjøv båten fra land og rodde ut på brådypet. Jenta hefta seg ikke med morgenstellet. Med egget i den ene hånden og nøkkelhanken i den andre tok hun på å låse kammers etter kammers for å lete etter søstrene sine. Gull og sølv var det nok av og klær og stas i haugevis, men dem hun lette etter, dem fant hun ikke. På en hylle sto det to krukker. Hun stakk fingeren i den ene og huden falt av. Det blir vel ikke verre enn det, tenkte hun. Hun stakk fingeren i den andre krukken og da var fingeren så god som ny
Tilslutt var det bare Rødkammerset igjen. Hun betenkte seg ikke der hun sto foran døra, men puttet egget i kjolelomma, stakk nøkkelen i hullet og låste opp. Noe gledelig syn var det ikke som ventet henne inne i kammerset, bare lik ovenpå lik. Og øverst på stabelen lå begge de drepte søstrene med hodene ved siden av kroppen. Å trøste og bære meg arme stakkar, jamret hun. Jenta låste døra og skyndte seg tilbake til stua og tok på å feie og vaske og pynte så det var ikke måte med det. Best hun holdt på, kom risen trampende inn med en diger håkjerring og slengte den fra seg på det nyskurte gulvet. Hva er du for en slurv av en karmann som ikke gjør til fisken nede ved sjøen og skjærer den opp i biter, slik skikkelig folk bruker?, skjente hun. Risen glante på henne. Har du vært i Rødkammerset, spurte han. Du sa jo sjøl jeg ikke skulle gå dit, svarte jenta. Vis meg egget dit, ba han. Jenta tok det opp av kjolelomma og det var snødrivende hvitt som da hun fikk det om morgenen. Ja, du skal være brura min, sa risen. Og han til å lete fram sølvflor og gullringer til henne og fint silketøy til kjole og var så gibben og blid at han knapt visste hva fot han skulle stå på.
Neste morgen, da risen sto ferdig til å ro etter ferskfiskkokning, sa jenta: Vi er ikke rike der vi kommer fra og her ligger det haugevis med kvinnfolkklær og slenger utover bord og benker i alle kammersene dine. Kan jeg få lov til å pakke i en sekk og sette den utenfor blåberget så tar du og bærer den hjem til ho mor, når du kommer fra sjøen. Men husk på at jeg ikke vil ha deg til å handfare det jeg har i sekken. For hun så godt og ville holde et øye med han. Joda, hun kunne sende alt hun ville og han skulle bringe det fram lovte han. Ikke før hun var alene, så gikk hun til hylla med krukkene, tok den ene krukken og sprang til Rødkammerset og slo av smurningen på halsstubben til eldstesøsteren og satte hodet på plass. Straks levnet hun opp og søstrene falt hverandre om halsen og gråt blanke tårer. Siden tok de en sekk og et fange med klær og dyttet tett med lær om henne på alle kanter og ba henne endelig passe på å si: Du er i sekk om risen emnet seg til å sette ned børa for å løse opp mulebandet og hanfare det som var i sekken.
Da kvelden kom, satte risen kokningen pent vasket og flidd utenfor stuedørstokken til henne og gikk ut av Blåberget, trev sekken på aksla og la i vei med den. Men sekken var tungere enn klær brukte å være, syntes han og da han var midtvei ned ura, satte han børa fra seg og tok på å tukle med mulebandet. Jeg ser deg nok, sa det ved øret hans og han skvatt til og hev sekken på nakken og la i vei og stanset ikke før han kom til stua og hev sekken mot bislagdøra.
Da mannen og kjerringa kom for å undersøke hva det var som dunket hardt mot døra, fant de eldstedatteren og det var ikke gråt i huset den kvelden. Neste morgen da risen sto ferdig til å dr apå sjøen, bad jenta han bringe enda en sekk med klær hjem til foreldrene hennes: men han fikk ikke lov til å se i sekken på veien, sa hun. Ja risen lovte å gjøre alt hun ba om. Og straks han var gått ned til båten, tok hun krukken og gikk til Rødkammerset og helte av krukken på halsstubben til nesteldste søsteren og satte hodet på stubben.
Hun levnet opp, hun også og gleden var stor. Da det led på dagen tok jenta en sekk og et fange gangklær, gikk utenfor berget og puttet søsteren i sekken og dyttet klær om henne, så ingen kunne se hun var i sekken. Hvis risen gjør mine til å handafere innholdet av sekken, skal du rope: Jeg ser deg nok, sa jenta før hun bandt igjen. Strak risen kom på land og hadde stukket ferskfiskkokningen innfor sturedørstokken, tok han sekken og la i vei. Men sekken kjentes tung og da han vel var kvitt ura, emnet han seg til å se hva det var som tynget så. Jeg ser deg nok! Ropte det. Det var da snuten til aua på den jenta, mumlet han arg, trev sekken å nakken og stanset ikke før han var fremme og hev den mot bislagdøra så det knaket. Men innenfor sto mannen og kjerringa og eldstedatteren og straks risen var utenfor øyesynet, åpnet de sekken og trakk fra mellomste datteren sin.
Neste morgen risen sto ferdig til å ro på sjøen, skapte jenta seg glad og blid i målet. Hun ville gå i gang med å sy på brudekjolen straks sa hun, men først ville hun ha vekk alle de kvinnfolkklærne som lå og fløt utover hvor hun snudde seg. Han fikk nok være snill og bringe enda en bør hjem til de fattige foreldrene hennes; men så skulle hun aldri be han om mer slikt, sa hun. Og risen var villig han. Men du får ikke glane i sekken på veien, for gjør du det vil ejg ikke gifte meg med deg, sa hun. Nei, risen skulle ikke gløtte i sekken og lett på fot ruslet han ned den bratte sjøveien sin og rodde ut på brådypet. Men jenta skyndte seg til Rødkammerset og tok en skrott på størrelse som hun selv og et høvelig hode og bar det inn i stua, kledde kjolen og hodetørkleet sitt på liket og gildret det opp på benken innved bordet. Så ga hun det nål og tråd og la silken risen hadde gitt henne mellom hendene på det. Visste en ikke bedre, måtte en tro det var jenta selv som satt der og sydde. Siden skar hun seg i lillefingeren og dryppet tre dråper blod på liknelset og hver dråpe fikk makt til å svare ”straks” en eneste gang.
Og jenta raspet sammen så meget hun kunne få med seg av den aller fineste gullstasen, tullet tett med klær om seg, tok sekken og krøp inn i den utenfor blåberget og snørte igjen.
Ikke før hun var ferdig så kom risen. Han skjøv kokningen inn gjennom stuedøra, gikk ut og tok sekken på nakken og stampet i vei. Halvveis ned ura, stanset han. Denne gangen vil jeg se det hun har puttet i sekken, sa han. Jeg ser deg nok, skrek jenta innved øret hans og risen trev børa og la i vei. Men da han nådde sandfjæra fikk han slik brennende lyst til å gløtte i sekken og han til å fikle med mulebandet. Jeg ser deg nok, ropte det og han kjente målet til brura si. Det var da snuten til aua på deg, mumlet han og trampet videre med børa på nakken. Da han nådde bislaget og umulig kunne se åpningen i Blåberget hev han sekken på trammen. Nå vil jeg handfare innholdet mumlet han for seg selv, for her kan hun da umulig se meg. Jeg ser deg nok, skrek det kvast innved øret hans og risen ble så skremt at han la på sprang det forteste bena bar han og stanset ikke før han nådde ura under Blåberget.
Mannen og kjerringen, og begge de hjemkomne døtrene sekken i hus og fikk fram yngstedatteren og alt sølvet og gullet hun hadde med seg fra Blåberget og det var ikke gråt og låt i huset den kvelden.
Da risen kom trampende inn på stua hos seg selv sto ferskfisken urørt i stampen slik han selv hadde satt den fra seg og vannet hang og fosskokte over varmen på grua. Men ved bordet satt hun som brur skulle bli og strisydde på brurkjolen og åtte verken sans eller tanke for annet. Får jeg mat snart, spurte risen, han tok på å drive att og fram på stuegulvet. Straks sa den første bloddråpen. Vannet kokte og risen drev og ergrere og ergrere ble han. Får jeg mat snart? Spurte risen igjen, og han var ikke blid i røsten. Straks svarte den andre bloddråpen. Ennå drev han en stund og vannet kokte vekk og varmen sloknet under gryta.
Jeg spør om jeg får mat snart? Skrek risen og var så sint at hårene reiste seg fra hodet hans. Straks svarte den tredje bloddråpen. Jeg skal gi deg straks, freste han og drev hun som brur skulle bli en under øret så hodet trillet bortover gulvet. Men da han skjønte at jenta hadde narret han og kledd klærne sine på en død skrott ble han så harm at han sprakk i småbiter og ble til stein. Og slik ligger han inne i blåberget og tror du meg ikke, kan du spørre naboen min som er klokere enn meg.