Det var en mørk uværs kveld da Irene, en enke, gikk for å vaske kirken. Irene var så fattig at hun kunne bare legge et par mynter i kirkekollekten på søndager, men hun gjorde det. Hun vasket og gned kirkegulvet til det skinte. Hun tok med blomster fra sin egen hage til alteret. Lukten av blomstene, blandet seg med det nyvaskede gulvet. Hun gjorde den lille kirken om til et sted av skjønnhet fylt med håp. Det var en enkel kirke, for menigheten var et fattig folk.
En morgen, tente Irene et lys og en lampe, for stormen hadde gjort kirken mørkere enn vanlig. Men hun arbeidet i stillhet, kunne det høres lyn og torden i det fjerne. Hun skvatt litt og skalv fordi tordenskrallene var kraftige og fikk kirken til å riste. Hun fikk følelse av at hun ikke var alene, at noen gjemte seg i skyggene. Hun lyttet, men hørte ingenting. Men hun tenkte at det skyldtes uværet og at kirken var gammel.
Likevel kunne hun ikke fri seg fra tanken om at noen så på henne. Men da hun så seg om, var det ingen å se. Men brått var det som om en iskald hånd grep henne i nakken. Hun snudde seg og så en skikkelse komme ut av skyggene. Det var en høy, beinete mann med blekt fjes og øyne som brant i henne. Han bar høye støvler, dekket med gjørme, klærne var skitne og i filler. Han hadde et stort gapende sår, hvor man kunne se et ribbein i skinnet fra stearinlyset.
”Herregud”, hvisket hun og holdt i rosenkrans perlene. ”Hjelpe meg, hjelpe meg!” Hennes hjerte slo hardt da den spøkelsesaktige mannen kom nærmere. Han strakte fram sin bleke, beinete hånd og stønnet. ”Hjelp meg. Min sjel får ingen hvile. Jeg ber deg, hjelp meg.” Tårer strømmet fra hans brennende øyne og falt ned på det nyvaskede gulvet. Irene var stiv av skrekk, men så hvisket hun: ”Hva ønsker du av meg?” ”Jeg har blitt myrdet! Jeg kan ikke hvile i fred før rettferdigheten har blitt oppfylt. Gravlegg meg.” ”Hvem drepte deg?”, spurte kvinnen. ”Det var Villien,” stønnet spøkelset. ”Villien myrdet meg. Finn han. Legg mine bein i hvile. Jeg er så trett, så utslitt. Hjelp meg!” ”Villien”, hvisket hun, ”han er den rikeste mannen i hele området. Han eier alt. Ingen vil tro meg. De vil si jeg er gal. Villien vil ta hevn. Jeg ha barn. Vi vil ikke ha noe sted å reise til. Jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg for redd.” Men spøkelset sa: ”Ikke vær redd. Jeg skal holde din hånd. Jeg skal hjelpe til.” Irene bestemte seg for å gjøre det. Spøkelset la noe skinnende i hennes hånd, en gullring. Han holdt ut sin egen bleke hånd og hvisket: ”Gi meg din giftering.” Kvinnen tok av ringen av sin skjelvende hånd og ga det til han. Spøkelset stønnet: ”Du må hjelpe meg. Finn Villien. Gravlegg meg!” ”Hvor er du gjemt?” ”Jeg vil avsløre det, når tiden er inne. Gå nå.” Og med det forsvant spøkelsen.
Irene ventet i den mørke kirken i en lang stund mens det ennå tordnet ute. Drømte hun? Men den gylne ringen i hånden og tårene på gulvet skinte som dugg i lyset. Omsider stoppet uværet og Irene skyndte seg av sted. Hun stoppet ved kontoret til sheriffen. Hjertet slo hard, men med den gylne ringen i hånden gikk hun inn for å fortelle sin merkelige fortelling. ”Sheriff”, sa hun, ”en mann har blitt myrdet. Du må komme med en gang.” ”Hva er dette? En mann som er myrdet?”, spurte han og hoppet ut av sin stol. ”Hvilken mann? Hvor er kroppen?” ”Jeg kjenner han ikke,” sa Irene, ”og jeg vet ikke hvor kroppen er gjemt.” Sheriffen så på henne med et spørsmål: ”Hva er dette? Ikke kjenner du mannen? Ikke er det en kropp? Hvordan vet du at det har vært et mord?” Irene så rett på han og sa: ”Jeg vet det fordi hans spøkelse kom til meg i kirken og fortalte det. Spøkelset sa at Villien er morderen.” ”Hva? Kvinne har du blitt gal? Villien? Du må tro at jeg også er gal!”, skrek sheriffen. ”Tror du at jeg skal arrestere Villien, den rikeste mannen her omkring, uten bevis, uten et lik?” ”Spøkelset ga meg noe jeg skulle vise deg.” Irene holdt fram den gylne ringen. Sheriffen tok den og snudde rundt på den. Tre initialer var gravert inn i ringen, initialene til en mann som hadde forsvunnet fem år tidligere. ”Du sier du fant denne ringen i kirken?”, spurte han. ”Nei”, sa Irene, ”jeg sa t gjengangeren til den myrdede mannen ga den til meg, og han tok min giftering. Han ba om hjelp. Og sa at Villien hadde drept han.” ”Det er noe merkelig som foregår i den kirken, det er ganske så sikkert, og jeg vil finne ut av det.”, sa sheriffen.
Han samlet en gruppe med menn. Og med spader og bøtter i hendene, dro de til kirken. Det hadde sluttet å regne. De gravde opp jorda rundt kirken, men fant ingenting. I landsbyen spredte fortellingen seg som ild i tørt gress, og det nådde også Villien. Blodet hans kokte, han satte seg på en hest og red som vinden til kirken. Villien stoppet hesten og stirret på Irene. ”Du anklager meg for mord? Hvor er kroppen? Du har ingen bevis!”, snerret han. ”Kvinne du være borte fra dette stedet innen solnedgang, du og de ungene dine. Jeg bryr meg ikke om hvor du reiser. Du kan gjerne sulte ihjel for min del. Ingen anklager Villien for mord og for bli værende her. Ingen vil hjelpe deg, for her hører alle på meg.” Alle mennene sluttet å grave, for alle var redde for Villien. ”Det er ikke noe som er gravlagt her”, ropte de. ”Kvinnen er gal. Ingen har blitt myrdet.” Og de begynte å pakke sammen sine verktøy.
Akkurat da hvisket en stemme i Irenes øre: ”Se under kirken. Grav under kirken.” Og Irene ropte ut at de måtte grave under kirken. Mennene så på hverandre og mumlet, men sheriffen ga ordre til at de måtte grave under kirken. Villien begynte å skrike: ”Stopp den gravingen. Sheriff, om du ønsker å beholde ditt skilt, ber du mennene om å stoppe.” Men sheriffen hørte ikke på. Under kirken var jorda gjørmete. Mennene gravde som best de kunne på den lille plassen. Brått var det en av menneske som skrek ut da hans spade traff noe under alteret. Da han løftet opp spaden, så han et hode stirre tilbake på han.
Alle skrek og snakket, da de gravde fram et lik. Men så falt en stillhet over dem. ”Der”, var det noen som ropte. Noe skinte gjennom jorden som satt fast på skjelettet. Det var en ring, det var Irenes giftering som satt fast i et ribbein. Sheriffen ga ordre til at Villien skulle arresteres. I frykt for spøkelset, tilsto han alt og fant sin rettferd i enden av et tau.
Skjelettet ble gravlagt på kirkegården. Men fortsatt sies det at spøkelset vokter over kirken, den har blitt en beskytter for de som trenger det.