I dumskapens rike var både kongen og ministeren idioter. Det ville ikke at riket skulle være som andre riker. Så det ble bestemt at dag skulle være natt og natt dag. De ga ordre om at alle skulle være våkne om natten, og gjøre sitt arbeid etter at mørket hadde falt på. Og de skulle gå og legge seg etter at solen hadde stått opp. Om noen ikke adlød ordre, ville de straffes med døden.
I frykt for døden gjorde folk det de var blitt beordret om. Kongen og hans minister gledet seg over prosjektets suksess.
En dag ankom en guru og hans disippel ben. Det var en vakker by. Dette var på lyse dagen, men det var ingen å se. Alle lå og sov. Selv alle husdyrene hadde blitt tvunget til å sove på dagtid. De to fremmede vandret målløse omkring, helt fram til kvelden da det brått ble liv i byen. De to mennene var sultne. Nå som butikkene endelig var åpne, gikk de for å kjøpe seg litt mat. Til deres overraskelse oppdaget de at alt kostet det samme, en duddu, uansett hvor mye de tok. Dette gledet guruen og hans elev. Dette hadde de aldri opplevd før, de kunne kjøpe alt de ønsket seg for en slikk og ingenting.
Mens de spiste gikk det opp for guruen at dette måtte være Dumskapens rike og det ville ikke være lurt av dem å bli. «Dette er ikke et sted for oss. La oss reise!», sa han til eleven. Men eleven ville ikke reise. Her var alt så billig. Her var det godt å leve. Guruen sa: «Men de er ukloke. Hvem vet hva som da vil skje.» Disippelen ville høre på sin mesters ord. Guruen ga opp og sa: «Gjør som du vil. Jeg reiser videre.» Guruen dro og eleven ble værende. Han levde et særdeles godt liv, og ble tykk som en hellig okse.
En dag var det en tyv som brøt seg inn i kjøpmannens hus. Han laget et hull i veggen og snek seg inn. Da han bar tyvgodset ut, kollapset veggen og drepte tyven på flekken. Han bror løp til kongen og klaget: «Deres majestet, min bror gjennomførte et eldgammelt og tradisjonelt yrke. Veggen drepte han. Kjøpmannen er ansvarlig for det. Han skulle ha bygget en sterkere vegg. Du må straffe kjøpmannen og kompensere oss for den uretten.» Kongen svarte: «Rettferdighet skal det være. Ikke bekymre deg.» Straks ble eieren av huset tilkalt.
Da kjøpmannen kom, spurte kongen: «Hva er ditt navn?»
«Det og det, Deres Majestet.»
«Var du hjemme da tyven brøt seg inn i ditt hjem?»
«Ja, min herre. Veggen var svak, den falt ned på han.»
«Han erklærer seg skyldig. Din vegg drepte denne mannens bror. Du har myrdet en mann. Vi må straffe deg.»
«Herre,» sa den maktesløse kjøpmannen, «Jeg satte ikke opp veggen. Det må jo være han som bygget den som er den skyldige. Han kan ikke ha bygget den riktig. Det er han som må straffes.»
«Hvem er det?»
«Herre, veggen ble bygget i min fars levetid. Jeg kjenner mannen. Han er en gammel mann nå, han bor i nærheten.»
Kongen sendte ut sendebud til byggeren. De brakte han til kongen, bundet og bastet på både hender og føtter.
«Du byggen denne mannens vegg i hans fars levetid?»
«Det stemmer, det gjorde jeg!»
«Hva slags vegg bygget du? Den har falt ned på en stakkars mann og drept han. Du er morderen. Vi må straffe deg med døden.»
Men før kongen fikk beordret straffen, ba byggeren om nåde: «Lytt til meg. Det er sant at jeg bygget veggen og at den ikke ble helt riktig. Men mine tanker var et annet sted. Jeg husker at en gledespike gikk opp og ned veien den dagen. Rundt anklene hennes var det bjeller som dinglet og jeg kunne ikke tenke på noe annet enn henne mens jeg bygget. Det er hun som er den skyldige! Jeg vet hvor hun bor!»
«Det er mange sider i denne saken. Dette må vi se nærmere på. Det er ikke lett å dømme saker som dette. Bring kvinnen hit.»
Kvinnen som nå var blitt en gammel dame, kom skjelvende til retten.
«Er det slik du vandret opp og ned en gate for mange år siden, mens denne stakkars mannen bygget en vegg?»
«Deres majestet, det stemmer. Jeg husker det godt.»
«Så du gikk opp og ned med bjeller rundt anklene. Du var ung og du fristet han. Derfor ble veggen dårlig bygget. Den har drept en stakkars tyv. Du har drept en uskyldig mann. Du må straffes!»
Kvinnen tenkte seg og sa: «Men vent, nå husker jeg hvorfor jeg gikk opp og ned. Jeg hadde gitt gull til en gullsmed så han kunne lage et smykke til meg. Men han var en lat skurk. Han hadde så mange unnskyldninger og utsatte det hele tiden. Det var han som fikk meg til å gå opp og ned gata. Det er ikke min feil, det er gullsmeden som er den skyldige.»
«Hun har helt rett,» tenkte kongen og veide bevisene. «Da har vi endelig den skyldige. Bring hit gullsmeden, finn han uansett hvor han har gjemt seg. Og det på rappen.»
Kongens menn søkte etter gullsmeden og fant han i et hjørne av sin butikk. Da han hørte anklagene, hadde han sin egen fortelling å fortelle: «Min herre,» sa han, «Jeg er en fattig gullsmed. Det er sant at denne kvinnen stadig måtte oppsøke meg. Saken er at jeg kunne ikke gjøre ferdig hennes smykke, før jeg hadde gjort ferdig den rike kjøpmannens ordre. Det var et bryllup på gang og de kunne ikke vente. Slike rike mennesker er jo ikke tålmodige.»
«Hvem er denne rike kjøpmannen som sørget for at du ikke ble ferdig med kvinnens smykker, som da måtte gå opp og ned gata og forstyrre byggeren, slik at veggen ble dårlig og falt ned og drepte en uskyldig mann? Kan du fortelle oss hvem det er?»
Gullsmeden oppga navnet og det var ingen andre enn den kjøpmannen som opprinnelig eide huset hvor veggen hadde falt ned.
Kjøpmannen ble på ny ledet fram foran kongen. Han gråt og sa. «Men det er jo ikke meg, men min far som bestilte smykkene. Han er død og jeg er uskyldig!» Kongen snakket med sin minister og tok en hard avgjørelse: «Det er sant at det er din far som er den egentlige morderen. Han er død, men noen må ta straffen i hans sted. Du har arvet alt fra din kriminelle far, hans rikdommer og hans synder. Jeg visste det med en gang jeg så deg, du er roten til den onde og du må dø!»
Kongen ga ordre om at en galge skulle bygges for henrettelsen. Da den ble bygget for å straffe den kriminelle, slo det ministeren at den rike kjøpmannen var litt for tynn for galgen. Han appellerte til kongens fornuft og kongen ble bekymret. «Hva skal vi gjøre?» sa han. Men i det samme slo det kongen at de skulle finne en mann som var tykk nok. Tjenere ble straks sendt ut for å finne en mann som var tykk nok. De fant selvfølgelig disippelen som hadde spist seg fet på all den billige maten. «Men jeg har ikke gjort noe galt!,» gråt han. «Det kan nok være sant det. Men vår ordre er å finne en mann som er fet nok til å passe i galgen,» sa de og dro han av gårde mot det stedet hvor henrettelsen skulle finne sted.
Nå husket disippelen guruens ord: «Dette er dumskapens rike, du vet ikke hva de vil finne på.» Mens han ventet på å dø, ba han til sin guru og ønsket at han måtte høre hans bønn om hjelp hvor enn han var. Guruen hadde magisk kraft og kunne se både fortid og framtid. Han kom straks for å redde sin elev. Da han kom kjeftet han på sin elev og hvisket hemmelige ord til han, så gikk han til kongen og sa: «Å vise konge, hvem er den største? Guruen eller hans disippel?»
«Guruen selvfølgelig! Det er det ingen tvil om. Hvorfor spør du om det?»
«Så sett meg først i galgen og la min elev dø etter meg!» Da eleven hørte det, begynte han rope og å klage: «Meg først! Dere brakte meg hit først. La meg dø først, og ikke han!» Guruen og hans disippel begynte å krangle om hvem som skulle dø ført. Kongen syntes dette var merkelig. Han spurte guruen: «Hvorfor ønsker du å dø? Vi valgte han fordi vi trengte en fet mann til galgen.» «Det bør du ikke spørre om. Bare la meg dø først!» «Hvorfor? Dette er et mysterium og en klok mann som deg må forklare meg dette!» «Om jeg forteller deg det, vil du da la meg dø først?» spurte guruen. Dette sverget kongen på. Guruen tok med kongen til side og passet på at ingen hørte hva han sa. «Min elev og jeg har vært over hele verden og sett det og det andre. Men aldri så vi en by som denne og en konge som deg. Galgen er rettferdighetens galge. Den er helt ny. Den som dør først på den vil bli gjenfødt som konge i dette rike. Den som dør som nummer to vil gjenfødes som minister. Vi er leie av å leve livet i nøysomhet. Det ville være godt å leve som konge og minister. Så hold ditt ord, min herre og la oss dø. Og meg ført!»
Kongen fikk noe å tenke på. Han ville ikke at andre skulle overta kongeriket. Han trengte tid, så han beordret at henrettelsen skulle utsettes til neste dag. Deretter snakket han i hemmelighet med sin minister. «Det er ikke riktig å overlate vårt kongerike til noen andre i neste liv. La oss selv gå til galgen og vi blir gjenfødt som konge og minister. Hellige menn lyver ikke,» sa han og ministeren var enig.
Kongen ga beskjed til bødlene: “De som skal henrettes kommer i natt. Den som kommer først henger dere først og så gjør dere det samme med neste mann som kommer. Sørg for at dette skjer.»
Den natten dro de i hemmelighet til fengselet og løslot guruen og hans elev. De kledde seg ut som de to, og som avtalt med lojale tjenere, ble de ledet til galgen og henrettet.
Da kroppene ble tatt ned for å kastes til kråker og gribber, fikk folket panikk. De så at de to døde kroppene tilhørte kongen og ministeren. Det ble stor forvirring i byen.
Gjennom natten sørget de og diskuterte kongerikets framtid. Noen kom til å tenke på guruen og disippelen og fikk tak i dem i det de gjorde seg klare til å forlate byen ubemerket. «Vi trenger en konge og en minister,» var det noen som sa og de andre nikket enig. De ba guruen og hans elev om å bli konge og minister. Det skulle ikke mye til å overtale eleven, men guruen var ikke like lett å overtale. De gikk omsider med på å herske og de andre var enige i å endre alle lovene. Så dag ble dag og natt natt, og stedet ble som alle andre steder.