For lenge, lenge siden, da verden ble skapt, var en rev, en oter og en apekatt de aller beste, beste venner.
En dag sa reven til sine to venner: “Hva tenker dere om at vi drar et sted og røver mat og skatter fra menneskene?» Dette ville de to andre gjerne være med på. De dro langt avgårde og stjal en sekk med bønner, en sekk med salt og en matte fra en rik mann. Da de kom hjem, studerte de det de hadde stjålet.
Reven sa til de to andre: Oter, du kan ta saltet. Det vil være nyttig for deg å salte den fisken du fanger. Apekatt, du kan ta matta. Den kan barna dine danse og leke på. Så tar jeg sekken med bønner.» Dette var alle enige om og gikk hjem hver til sitt. Litt senere dro oteren til elven for å fiske. Han tok med seg sekken med salt, men han plumpet ut i vannet og alt saltet forsvant med det samme. Det gikk ikke bedre med apekatten. Han la matten utover på toppen av et tre, og lot barna leke på den. Men de falt igjennom og slo seg på bakken. Både oteren og apekatten var sinte over denne ulykken som reven hadde ført dem inn i. De møttes for å la reven få smake på litt hevn.
Reven fikk dette med seg. Han tok bønner, tygget dem så de ble grøtete og smurte det utover sin egen kropp. Deretter la han seg ned og lot som om han var veldig syk.
Da oteren og apekatten kom, sa reven: «Se hva som har skjedd med meg. Som en straff for det jeg har gjort mot dere, er nå kroppen min dekket av sår. Jeg er i ferd med å dø. Gå vekk og la meg dø i fred.» Apekatten så etter og så at reven snakket sant. Så han gikk derfra sammen med oteren. Siden da har ikke disse tre oppholdt seg sammen.