Rettferdighet

Det var engang en fattig student som ikke hadde råd til å spise noe annet enn ris. Fordi han levde over en fiskerestaurant, pleide han å spise sin ris, når eieren av restauranten forberedte måltidene. For det er jo slik at et godt måltid skyldes mye lukten av den gode maten. På den måten gjorde lukten, smaken av risen bedre.

Men uheldigvis for studenten, så merket eieren ”tyveriet”. Eieren dro med studenten til den vise og store dommer Ooka. Her la han fram saken sin, om at studenten stjal lukten av hans fisk og måtte derfor betale for dette.

Folket hadde samlet seg og ventet spent på den vise dommerens dom. Hvordan ville han håndtere denne saken?

“Har du noen penger?”, sprute Ooka studenten.
”Kun tre mynter”, svarte studenten.
“Fram med dem!”, sa dommeren.

Folket var forbauset. Ooka den vise var i ferd med å dømme galt. Skulle han virkelig la den stakkars fattige studenten betale for lukten? Restaurant eieren smilte, han hadde vunnet saken.

Studenten gjorde som han var blitt bedt om, han strakte hånden med de tre myntene mot dommeren. ”Dette er alt jeg har.”, sa han trist.
”Det er nok”, sa Ooka. ”Nå, la myntene falle ned i din andre hånd.”

Studenten gjorde som han ble bedt om, hver mynt klinget ettersom de falt fra hans høyre hånd og ned i den venstre.

“Igjen”, sa Ooka.

Både studenten og folket var forbauset, men han gjorde som dommeren sa. Kling kling kling.

Ooka snudde seg mot restaurant eieren. ”Så. Nå har du fått din betaling.”

Restaurant eieren var målløs. ”Hva? Hva mener du. Betaling? Jeg har ikke mottatt noe. Hvordan har han betalt meg? Alt han gjorde var å flytte sine mynter fra den ene hånden til den andre.”

Ooka sa: “Du har fått betaling for lukten av din fisk, med lyden av noen mynter.”