Redd for å glemme;
Det er naturlig å glemme, det er minnets dynamikk, det er meningen at du skal sitte igjen med det som var essensen av fortiden som skal være til det beste for framtiden. Men når noen forsvinner da er minnearbeidet ikke lenger en naturlig prosess, sorgen har kommet i veien. Du vet du allerede har mistet mye fordi minnene var for framtiden. Alt det dere skulle ha husket sammen framover vil nå være et tilbakeskuende blikk.
Redd for å huske;
Vi bærer med oss et arkiv vi ikke var klar over. Det er som kroppen og hjernen sammen har skannet inn og lagret og omfavnet noe dypt inne i oss. På et uutgrunnelig sted ligger et flimmer av bilder og lyder og smaker. Så dukker det opp i en sving og et vell av fortiden er i nærværet og du kjenner klumpen i halsen fordi du ikke burde huske det, der du er akkurat nå. Det var en ting han sa, noe vi lo av, noe som skjedde, lukten av hans nærvær. Minnene kaster seg over deg som et glupsk rovdyr på jakt etter et bytte i dine tanker. Du prøver å holde tårene inne, ikke la underleppen skjelve. Det passer seg ikke å være sentimental.
Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Det var jo bare han som kjente til det du viste av deg selv for han. Det er ingen andre du kan snakke til eller med på den måten. Dere kan ikke lenger le på den måten bare dere to kunne, heller ikke krangle over filleting. Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Alt det dere skal gå glipp av.
Framfor deg er bare minnene, du sorterer og setter det sammen på nytt. Jeg tar innover meg at du er et jeg.