På Remmen (Vestnes) bodde det en gang to rike tauser. De kalte dem Remmems-pien – de var vel av disse dansefolkene.
Den ene av dem var så flott at hun byttet lommetørkler hver morgen og de thun hadde brukt, kastet hun ut gjennom vinduet.
En dag skysset de henne over straumne åt Vestneskyrkja tok hun en gullring av fingeren og kastet han på sjøen: Så umulig som det er for denne ringen å komme tilbake, like umulig for meg er det å bli fattig, sa hun.
Ikke lenge etter kom det en mann og bø fisk, som hun kjøpte. Og når de gjorde opp fisken, fann de i innmaten igjen ringen som hun hadde kastet ut. Da bleknet hun vekk. Remmems- pien, men hun nektet at det var samme ringen som hun hadde kastet ut.
Etter dette fikk hun det ene tapet etter det andre. Og hun ble så fattig at når hun døde. Ble hun svøpt i et laken sammendygg av de lommetørkler hun hadde kastet ut og som tjenestejenta hadde tatt vare på.