I går hadde jeg kurs sammen med Jan og Ruth. Kurset besto av en felles del, tre verksteder (et ledet av hver av oss) og deretter en avsluttende felles del. På kvelden hadde Jan forestilling, brilliant som vanlig!
Selv hadde jeg forestilling på søndag og jeg skal ikke si at det gikk brilliant, men det gikk. Det er flere unge menn som «bestiller samtaler» med meg. Jeg har fortalt en liten norrøn myte her, og nå har de fått det for seg at jeg er en slags ekspert på dette området. I alle pauser blir jeg frittet ut om navn og sammenhenger, av unge menn som har fått seg skjegg og går med kilt. Aner jeg en romantisering av det norrøne? Jeg vet at jeg kan mer enn de fleste, men trenger nok selv å lese meg opp på det norrøne.
Dette var et av hovedtemaene som ble trukket fram på verkstedet vårt, ikke det norrøne, men å fortelle fortellinger fra andre kulturer. Det er et vanskelig tema, vi er globale og reiser rundt, føler oss hjemme i andre kulturer. Men hvor går grensen? Den amerikanske urbefolkningen, som har representanter tilstede på festivalen, ser helst at du ikke forteller deres fortellinger. Når de har blitt fratatt det meste, er fortellingen det de har tilbake som identitetsmarkør. Det skal man respektere, mener jeg. Det er selvfølgelig også kommersielt, man tjener penger på fortellingene man forteller.
Når de unge mennene ønsker å vite mer om det norrøne, sier jeg ikke noe om det. Det norrøne materialet trenger å spres, slik som gresk mytologi har blitt.