Kilde: Aino folk-tales av Basil Hall Chamberlain, London 1888
For lenge siden var det en mann som ønsket å finne ut av om det fantes en underverden. En dag gikk han inn i en grotte ved havet. Mens han gikk der var det mørkt både foran og bak han. Men omsider fikk han se lysglimt i det fjerne.
Mannen fortsatte å gå og snart nådde han dødsriket. Der var det landsbyer, trær, elver og hav hvor de som levde der fisket. Det var som i den verden han var kommet fra. Flere av de han så, kjente han igjen fra den gangen de levde.
Han så dem, men det som var merkelig var ikke de så han. Han var usynlig bortsett fra for hundene. Hundene bjeffet på og gneldret til han. Dette fikk folket der til å forstå at en ond ånd var kommet blant dem. De kastet råtten mat på han, det spiste onde ånder trodde de og nå ville de blidgjøre ånden. Han syntes det var motbydelig og kastet det vekk. Men hver gang ble det hevet tilbake og han følte at han ikke kunne bli.
Han gikk inn i et vakkert hus som lå nær strandkanten. Der fant han sin far og mor, de var ikke gamle som den dagen de hadde gått bort, men unge og sterke. Han ropte til sin mor, men hun løp skjelvende bort. Han berørte farens hånd og sa: «Far, kjenner du ikke meg igjen? Kan du ikke se meg? Jeg er din sønn.» Faren falt skrikende til bakken. Så ble han stående å se på foreldrene og andre folk i huset som satte opp gudommelige symboler og ba om det onde ånden skulle forsvinne.
Sørgmodig over å ikke bli kjent igjen, forlot han huset. All den råtne maten hang fast på han og det var først når han forlot grotten, at han ble befridd for mat og lukten av den. Han reiste hjem. Og aldri igjen reiste han tilbake til dødens rike.