I flere innlegg har jeg nevnt noe om reiser, jeg tenkte jeg skulle gå litt mer inn på de siste hendelser. Forrige uke var jeg i Birmingham. Jeg er en som alltid beregner god tid. Flyet mot Norge skulle gå rundt 1720. Og jeg måtte bytte fly i Amsterdam. Dette gjorde jeg også på vei til Birmingham, da hadde jeg «transfertid» på en og halv time. Billetten tilbake viste 55 minutter, noe som gjorde meg litt bekymret. Schipol er en gedigen flyplass, samt at når du reiser fra England må du igjennom passkontroll. Jeg må legge til at jeg har et særdeles dårlig forhold til tid, jeg er livredd for å være for sent ute og beregner alltid VELDIG god tid. Uansett, jeg forlot hotellet kl. 1000. Jeg hadde bestemt meg for å gå til toget, som tok ca. 30 minutter og spise mat underveis. Dette førte til at jeg var på flyplassen kl. 1300, altså masser av god tid. Men jeg hadde godt med lesestoff og den bærbare dataen i håndbagasjen. Resten var sjekket inn.
Flyet derimot, var forsinket og spiste langsomt og nådeløst av den transfertiden jeg hadde. Heldigvis var ikke dette Norwegian, men KLM, så jeg tenkte at de uansett ville få meg til Norge innenfor rimelighetens grenser. Vel ombord på flyet, fikk jeg bekreftet min anelse, flyverten ga beskjed om at de som skulle til Oslo ikke kom til å rekke det. «De», tenkte jeg. «Er det faktisk flere som skal til Oslo?» Det viste det seg å være; en gresk, ung kvinne var blek for å ikke rekke det. Hun skulle besøke mannen i sitt liv som hun ikke hadde sett på «evigheter». Vi allierte oss, for en flyvertinne kom med en kontra beskjed og sa at vi kunne rekke det om vi tok den korteste forbindelsen. Men hva er det korte forbindelsen? Følg skiltene! Ja, og ….?
Jeg springer ikke. Vi landet når det var boarding på det andre flyet. Jeg springer ikke. Jeg er tung i kroppen og mangler kondis i stressende og andre situasjoner. Jeg er behagelig anlagt og ikke skapt for situasjoner som krever noe mer enn en lunken gange. Jeg gikk fort. Jeg gikk så fort at et lag med svette kokte under huden, jeg gikk med åpen munn som en hund og turnerte mellom alle de andre som går på måfå på en flyplass. Vi landet på G23 og skulle til B3, med en passkontroll imellom. Jeg gikk så fort jeg maktet med den greske ungdommen som en stjerne der framfor meg, jeg gikk så fort at jeg fikk forsikret at hjertet mitt er sterkt, det er verre med magen.
Den greske nådde vår gate, hun er gresk og vet hvordan man gjør opprør. For der hadde de fjernet oss som passasjerer flyet. Men da jeg pustende og pesende kom fram hadde hun demonstrativt med skarp røst fått satt oss på igjen, med enda bedre plasser enn det vi hadde opprinnelig. Kofferten min brukte to dager før den var vel hjemme. Jeg kom heldigvis hjem, forsinket på grunn av kofferten som måtte etterlyses, men hjem på den dagen jeg hadde tenkt å være hjemme.
Noen dager senere reiste jeg til Røros og fikk erfaring med Vys manglende horisont. For å komme til Røros måtte jeg ta to tog, først til Hamar og deretter toget til Trondheim. På det siste toget, må man ha plassbillett og det hadde jeg. Det bare det at «EnTur» som selskapet heter, hadde solgt plasser som ikke fantes, og de som fantes var det solgt to av. Det var evig kaos hver gang toget tok opp passasjerer og en stakkars konduktør som utrykte sin inderlige illojalitet ovenfor Vy og alt det andre. I oppsplittelsen av det som en gang var NSB, har hvert selskap et system som ikke snakker med andre systemer, det var iallfall det konduktøren sa. Uansett, jeg kom fram der også.