Lørdag reiste jeg sammen med min søster til Hvaler, det var en fin tur. Jeg har sittet og reflektert over det. Å reise tilbake til det stedet man vokste opp, bringer fram både det gode og det heller mindre gode, en god balanse av opplevelser.

Det fikk meg til å tenke på Camillos minneteater fra 1600 – tallet. Dette teatret hadde ingen skuespillere, du var både hovedperson og i et amfi fantes det gjenstander som skulle få deg til å reflektere. Ideen var basert på Cicero minne system, hvor man forestiller seg et rom med steder. Bildene skal være ekstraordinære for at de skulle ha funksjon for minnet. Den kunstige minnemetoden kan sees på som et dokumentarisk playback (Edgar, 2012, s. 16). Camillos minneteater var et forsøk på å bygge et arkitektonisk rom hvor man kunne sitte og meditere over kosmologien. (Edgar, 2012, s. 17). Et minneteater transformerer det konkrete til noe abstrakt, livserfaring til mening (Edgar, 2012, s. 18).

Å reise «hjem» er et dokumentarisk playback, du går inn i en dobbelscene, hvor du erfarer nået i samspill med tidligere hendelser. Opp den humpete bakken, tenker jeg på de harde sykkelturene opp bakken, hvor sykkelen gled i den løse grusen.
Så er det den forunderlige følelsen av å være hjemme som ikke er hjemme. Jeg har bodd lenger borte fra Hvaler enn på Hvaler, Oslo er hjemme nå, det er det stedet jeg har bodd lengst, det stedet hvor gravsteinen står, hvor jeg skal gravlegges. Jeg beveger meg lenger og lenger bort fra barndommen, barndommen blir et melankolsk sted knyttet til romantisering av somrene. Som jeg har skrevet tidligere, forbinder jeg barndommen med sommer, vintrene er i dvale, de var mørke og stille og uten hendelser og da kanskje ikke så mye å huske fra. Vinteren tilhørte en annen.
Uansett, det er alltid fint å dra til stedet hvor man var en gang, det stedet man ikke kjente til eller tenkte på fortid eller framtid. Det som var stedet for nået.

Litteratur

Edgar, R. (2012). Animating the Memory Theatre. Performance Research A journal of the Performing Arts, 16-22.