Det fikk meg til å tenke på Camillos minneteater fra 1600 – tallet. Dette teatret hadde ingen skuespillere, du var både hovedperson og i et amfi fantes det gjenstander som skulle få deg til å reflektere. Ideen var basert på Cicero minne system, hvor man forestiller seg et rom med steder. Bildene skal være ekstraordinære for at de skulle ha funksjon for minnet. Den kunstige minnemetoden kan sees på som et dokumentarisk playback (Edgar, 2012, s. 16). Camillos minneteater var et forsøk på å bygge et arkitektonisk rom hvor man kunne sitte og meditere over kosmologien. (Edgar, 2012, s. 17). Et minneteater transformerer det konkrete til noe abstrakt, livserfaring til mening (Edgar, 2012, s. 18).



Litteratur
Edgar, R. (2012). Animating the Memory Theatre. Performance Research A journal of the Performing Arts, 16-22.