Rehab

Det jeg savner disse dager, er å kunne reise bort å arbeide med et prosjekt over tid uten å måtte forholde meg til alt det som fyller dagene med ditt og datt. I sommer hadde jeg fire dager med skriveferie, det var fint og sosialt. Men det ledet ikke til noe. Jeg vil nok prøve det igjen neste sommer, dog det var lite fysisk og man satt på et hotellrom og arbeidet.

For en haug med år siden deltok jeg i et slikt arbeid. Over fire eller fem år, var vi en gruppe med nordiske fortellere som møtte en gang i året og arbeidet. Der ble mye av min poetikk skapt. Ukene var alltid harde og intense, men også sosiale og morsomme. Det var mye diskusjon, erfaringsdeling og alt dreide seg om muntlig fortellerkunst.

Dette savner jeg. Men man kan ikke gjøre det med hvem som helst, man må på en måte ha valgt hverandre fordi man representerer de nødvendige hindringene man trenger for å utvikle seg videre. Den nordiske gruppen var en representasjon av erfaring og ulike synspunkter, det var en uredd gruppe som våget å arbeide på tvers av egne begrensninger.

Kanskje jeg også kun savner å reise bort, å være alene – men likevel sammen med andre. Det er paradoksalt at man ønsker å være alene, da vi alt er isolerte. Men det er jo ikke det samme å være alene hjemme, hvor man er bundet av faste rutiner, som å reise bort hvor man slipper å tenke på hva man skal spise i dag. Og det å reise bort har også den gleden at man lengter hjem.

I den nordiske gruppen fikk jeg lagt grunnlaget for et repertoar av fortellinger, bevegelser og ideer som jeg fortsatt har med meg. Det å arbeide konsentrert er viktig. Dessverre tror jeg at denne digitaliseringen som følger pandemien, fører til at man arbeider mer oppstykket og fragmentert, iallfall er det slik for meg.