Jeg har gjort noen språklige endringer. Fortellingen kalles for eventyr, men har mer sagnlignende trekk.
I Vatnedal på nordsiden av Island lå der i fjerne tider en storgård akkurat på stedet hvor det er demmet opp en innsjø av en svær jordvoll. Hver vinter når snøen lå dyp, kom det til gård en underlig fattigmann. Han gikk ikke inn i huset og fortalte om sin nød; nei, ikke engang bort til døren våget han seg, men han ble stående og vente borte ved brønnen like ved innkjørselen til gården.
Dersom en av sønnene til bonden eller en av gårdsguttene kom ut av huset, dro han skyndsomt avgårde. Han var full av redsel og mistenksomhet overfor menneskene. Og det ikke uten grunn. For han var mang en gang blitt jaget bort med steinkast.
Nå kan du vel tenke deg at det må ha vært riktig ville gutter og slemme knekter som bodde der, når de kunne finne på å jage vekk en fattigmann med stener; det var de. Bonden selv også, ettersom han lot slikt skje.
Nå er det slik at denne fattigmannen ikke var noe vanlig menneske, men en stakkars ravn som i den dype snøen ikke kunne finne noe å spise. Men det vel ikke mindre pent å jage bort et dyr med steiner. Sulten tærer ikke bare på menneskene, den tærer også på dyrene. Hvorfor kom da ravnen stadig tilbake til gården der man ga steiner for brød? Fordi det der på gården var et menneske som var annerledes enn alle de andre. Dette var den yngste tjenestepiken. Hun kunne ikke se noen i nød uten at hennes hjerte blødde og hun ilte til for å hjelpe. Hun var selv fattig og hadde ikke mye å gi bort, men for en fuglemave fant hun alltid noe, om det så var bare rester noen rester fra måltidet. Denne tjenestepiken var det ravnen ventet på borte ved brønnen. Kom hun til syne på trammen, fløy den slett ikke bort. Da gjorde den liksom et lite kniks til hilsen og kom noen skritt nærmere. Dersom tjenestepiken var alene, spiste den smulene mens hun så på. Men kom det andre ut, fløy den straks avsted.
Slik hadde det vært noen vintre. Om sommeren var den aldri å se. Men en gang kom ravnen likevel til sommerstid. Alle folkene på gården var den dagen hjemme, for det var en helligdag. Gårdsguttene satt borte ved stallen og småsnakket. Bondens sønner skar på noen feller. Tjenestepiken var opptatt med arbeide inne på kjøkkenet.
Ganske forskrekket så hun opp da det plutselig banket på kjøkkenvinduet. Der fikk hun se ravnen som ivrig og opphisset knakket på vindusrammen. Hun undret seg på hva det kunne komme av at den kom for å få seg noe mat på den årstiden. Det hadde ikke hendt før. Noe ganske særskilt måtte plage den. Kanskje hadde den små unger som den ikke kunne finne mat til? Det lakket mot høst; det kunne ikke være det med småungene. Men noe måtte det være. Ravnen var der og tjenestepiken kjente sitt hjerte banke for den. Fort samlet hun sammen noen brødstykker og gikk ut. For fuglens skyld gikk hun helt bort til brønnen hvor den pleide å sitte å vente på henne, for tunet var fullt av folk. Så kastet hun brødstykkene bort til den. Men merkelig nok ville fuglen ikke ta maten der heller. Engstelig hoppet den stadig lengre bort. Tjenestepiken samlet opp brødet igjen og gikk etter den. Ravnen ventet til hun nesten var kommet bort til den, så fløy den på nytt et stykke lengre bort. Stadig lengre bort fra gården fikk den lokket henne.
Da syntes med ett en storm å bryte løs. Tjenestepiken kjente jorden skjelve og hun ble kastet omkull. Et tordnede skrall fulgte og et steinras rullet utfor fjellsiden og raste forbi hennes føtter.
Da hun fikk karret seg opp var det ikke lenger spor å se av den staselige gården. Et stort stykke av fjellet var rast ut og hadde begravd hus, fe og folk. Bare hun selv var kommet fra det med livet i behold.
Raset hadde fylt hele dalsenkningen tvers over med stein og jord, og dannet en vold som demmet opp elven til den innsjø vi nå kan se ligge der. Folk fra Vatnedal kan den dag i dag vise det sted hvor den store gården en gang lå, og hvor den takknemlige ravn hadde reddet tjenestepiken.