Her er noen flere tanker om manuset jeg arbeider med. En periode sto jeg virkelig fast i å finne materiale jeg kunne bygge fortellingen opp med. Jeg er en dedikert hobbyfotograf med spesielt fokus på gatebilder. Det ble slags løsning. Jeg bestemte meg for å arbeide med skygger. Jeg gikk igjennom alle delene og så etter hvordan skygger kunne bygge opp noe, enten språklig eller som et motiv.

Det er der jeg står akkurat nå, i skygger mellom linjene.

Over til noe helt annet.

Du har kanskje fått med deg serien ”Viking” som fulgte Ragnar Lodbrok, bygget på sagalitteraturen, blant annet. Sagalitteraturen forteller at han døde på følgende måte:

I en årrekke satt Ragnar hjemme hos sin hustru, mens hans sønner vant stadig større ry. Til slutt følte han det som om de vokste over hodet på han og besluttet derfor selv å foreta en dristig vikingtokt. I Lier på Vestfold lot han bygge to veldige knarrer md høyere bordkledning enn vanlig, de var så store at med dem kunne han føre en hel hær over havet. Aslaug rådde han til å fordele hæren på en rekke mindre skip for landgangens skyld, men Ragnar sa nei til rådet, her skulle det bære eller briste. Til det svarte Aslaug: ”Jeg kan ennå minnes den dag, Ragnar, da du ikke ville ha gjort meg i mot. Men nå er jeg vel ikke så fager som den gangen, og du ser ikke så nøye på meg lenger. Iallfall skal du ta med deg denne skjorten som jeg har sydd til deg, det er galdret over den så du ikke kan såres livsfarlig så lenge du har den på deg.” Og dermed dro Ragnar av gårde med to hundre og femti mann i hvert skip.

Ragnars ferd var ingen lykkeferd, han kom ut for storm, og utenfor Øst-Angelen på den sørengelske kyst strandet begge skipene hans og ble slått i stykker. Kongen over Northumberland og Øst-Angelen het på denne tiden Ella, han samlet en veldig hær mot de strandede vikingene og fikk en lett seier. Ragnar selv og hans utvalgte menn kjempet tappert og lenge lyktes det ikke for fienden å overmanne dem. Men tilslutt ble de tatt.

Ella prøvde å få ut av Ragnar hvem han var, men denne ville ikke si sitt navn. Da lot Ella han kaste i ormegården, men skjorten til Aslaug verget han mot ormebittene. Ella lot mennene sine ta skjorten av han og nå gikk ormene på ham fra alle kanter. Før han døde, kvad han et dikt som røpet hvem han var.

Da Ella forsto hvem han var, ble han ille til mote. Han skjønte at hans mektige sønner ville ta hevn.

Comments

comments