Hamir

Richard F. Burton, Supplemental nights to the book of the thousand and a night with notes anthopological and explanatory, Volume III, 1886

I en by levde det en ung kjøpmann ved navn Hamir, ja det var faktisk slik at byen var oppkalt etter denne unge mannen. Hans egen far hadde bygget byen. Ikke lenger etter at byen var ferdig, bestemte faren seg for å legge ut på en sjøreise og lot sønnen ha ansvar for byen. Men Hamir var en ung mann som ønsket å leve livet, så snart hadde han brukt opp farens hele formue. Hamir visste at faren hadde en skatt skjult et sted i deres hjem, men fant den ikke. I tillegg til den bedrøvelig situasjonen Hamir nå var i, fikk han nyheter om at faren var omkommet på sjøen.

lioanhead
statue

En dag da han gikk gjennom markedet, fikk han høre noen rope: “Om det er noen som trenger hjelp, om noen har mistet noe, om noen har fått noe frastjålet, kan jeg hjelpe. Jeg kjenner de hemmelige veier og måter og vil hjelpe mot betaling som er en fjerdedel av summen.” Hamir oppsøkte straks denne mannen og fortalte om sin ulykkelige situasjon. Den hellige eneboeren som hadde stått og ropt ut, ville hjelpe med å finne den hemmelige skatten til faren. Hamir tok han med seg til sitt hjem og viste han rundt i alle rom og eneboeren studerte det ene rommet etter den andre meget nøye.

Etter nøye studier fant eneboeren skatten, det var mengder av gull og sølv og andre verdier. Men hva som da skjedde med Hamir er ikke godt å si, han ville ikke betale det han skyldte eneboeren. Han ga han istedet noen få sølvmynter. Eneboeren sto stille og så ned på myntene, deretter sa han: “Din gjeld vil bli langt større enn den fjerdedel du nekter meg.” Da Hamir hørte dette ble han rasende, slo etter eneboeren og kastet han ut av huset.
Men et par dager senere kom eneboeren tilbake. Han var mild og snart var det som om hendelsen var glemt og Hamir og eneboeren ble gode venner. Eneboeren viste Hamir sine kunstner og kunne skape syn fram Hamir som viste han alle de skjulte skatter som fantes rundt omkring.

En dag ba Hamir eneboeren om han ikke kunne lære han den kunnskapen, men eneboeren sa at det ikke var en hemmelig kunnskap. “Det er en salve som man smører på øyet”, sa eneboeren. “Kjære venn”; sa Hamir, “gi meg litt salve og alle de skatter jeg ser skal jeg dele med deg.” Dette gikk eneboeren med på, “men,” sa han, “la oss dra til ørkenen. Der kan vi være uforstyrrede.”

De dro straks av sted. Da de kom fram ble Hamir overrasket over å se et bur som hang i et enslig tre. Hamir lurte på hvem som eide det, og eneboeren sa at det gjorde ingen. De satte seg ved foten av treet og eneboeren fant fram salven. Salven begynte han å smøre på Hamirs øyne. Men straks han hadde fått salven på øyene, mistet han sitt syn. Hamir ble blind. Eneboeren sa: “Dette er betalingen for et svik! og om du skal få synet tilbake, må du sitte i buret. Du får ikke klage, men nå og da, når det kommer fremmede, skal du si: ‘Ikke skad noen, gjør du det, vil det skade deg.’ Så fortalte eneboeren Hamir at den eneste som kunne fri han fra buret og gi han synet tilbake, var om det en dag kom et ungt menneske som var villig til å lytte til Hamirs fortelling.

Om du ikke har vært der, sitter nok Hamir der ennå.

Comments

comments