Du kjenner sikkert til deler av denne fortellingen gjennom Shakespeares ”En midtsommernatts drøm”, hvor de elskede ved muren blir spilt ut. Her er hele fortellingen.
Pyramus var den aller kjekkeste og Thisbe var den vakreste i hele Babylonia. Deres foreldre bodde ved siden av hverandre og naboskapet hadde gjort dem først kjent med hverandre, så forelsket. De ville ha gjerne ha giftet seg, men det forbød deres foreldre. Likevel holdt de kontakt gjennom blikk og signaler. I muren som skilte de to eiendommene var det en liten sprekk. Ingen hadde merket seg det, men de to unge forelskede oppdaget den. Den var stor nok til at de to kunne høre hverandre og sende hver andre beskjeder. Der sto de på hver sin side og deres pust ville blande seg med hverandre. ”Grusomme mur”, kunne de si, ”Du som skiller oss som elsker hverandre. Men vi må innrømme at uten deg ville vi ikke kunne si til hverandre det vi ønsker å fortelle. Slike ord sa de som sto på hver sin side, og når mørket falt på og de måtte skilles, da presset de sine lepper mot muren, så nær som de kunne komme hverandre.
Om morgenen sprang de til hverandre, på hver sin side av muren og en morgen holdt de ikke ut lenger. De bestemte seg for å rømme samme natt. De skulle møtes ved den kjente graven til Ninus, og den som kom først skulle vente på den andre ved foten av tre som sto der. Så dro de hjem til sitt og ventet utålmodig på at solen skulle gå ned.
Thisbe var den første til å snike seg ut uten at familien oppdaget det. Hun hadde et slør over hodet og dro avgårde og satte seg ved treet. Mens hun satt der i halvmørke, fikk hun øye på en løvinne som kom til fontenen i nærheten for å slukke sin tørst. Løvinnen hadde akkurat felt et bytte og var fortsatt blodig rundt munnen. Thisbe ble redd og løp opp på noen steiner. I flukten mistet hun sitt slør. Løvinnen fikk øye på sløret, luktet på det og slikket det med sine blodige munn.
Nå kom Pyramus. I sanden så han løvinnens fotavtrykk og engstelsen grep han. Så fant han sløret blodig og istykkerrevet. Han sa til seg selv: ”Jeg er skyld i din død. Men du skal ikke reise alene.” Han tok opp sløret og dekket det til med kyss og tårer. Så dro han opp sitt sverd og satte det i sitt eget bryst.
Thisbe var fortsatt redd, men hun tenkte at hun ikke kunne la sin elskede vente lenger. Forsiktig gikk hun ned fra steinene. Ved treet fant hun sin kjæreste. Hun sprang bort til han, la seg ned på knærne og ropte hans navn. Han åpnet øynene for så å lukke dem igjen. Da hun så sløret og sverdet forsto hun hva som hadde skjedd. ”For min skyld har du selv drept deg,” sa hun. ”Jeg må også være modig og følge deg.” Så tok hun opp sverdet og stakk det inn i seg.
De to ble gravlagt i samme grav.