Pus

En legende forteller at katten ble snytt ut av nesa på en løve. Ja, katten er fascinerende fordi den har en løves uoppnåelige storhet over seg. Bortsett fra når jeg stenger henne inn i et bur for å ta med henne på en tur. Da oppfører hun seg som en som ikke vet sitt eget beste, hun uler som et spedbarn med kolikk. Et folkeeventyr forteller om hvordan katten søkte jungelens sterkeste dyr som partner og endte til slutt hos kvinnen. Den beundret kvinnen og anså den som den aller øverste i jungelens hierarki. Den norrøne gudinnen Frøya sitter i en vogn og blir trukket av katter; og med kristendommen ble Frøya til en heks, og kattene… et verktøy i heksens klør – svart katt over veien.

Pus er seksten år gammel, alderdommen er godt skjult. Bortsett fra at hun sover mye. Hun er dermed eldre enn Isak, min yngste sønn og har flyttet med meg hit og dit. Søsteren hennes døde i vinter og Pus har blitt mer ydmyk etter det, kanskje det er hennes sorg. Når hun og hennes søster var med på Hvaler, var hun den tøffeste katten i området og sørget for å holde andre katter på god avstand. Nå smyger hun seg fra busk til busk og bryr seg ikke lenger om å jakte.

Hun anser Atsjoo, hunden, som sin tåpeligste og verste fiende og spytter til han hver gang han kommer i nærheten. Det blir aldri et godt vennskap der i gården, de to er som hund og katt.

Jeg hadde hennes mor også, hentet fra en gård i Maridalen, hvem hennes far er forblir et uvisst faktum. I går var hennes ferie over. Med bussen ble hun fraktet fra Hvaler til Oslo. Inne i leiligheten visste hun meget godt hvor hennes plass var, hun var der raskt, satte seg ned med en pot i været som hun vasket stresset bort fra.

Pus blir min siste katt på lenge. Jeg har alltid hatt katt, jeg begynte med mark på glass, men så fort jeg fikk min egen vilje klarte jeg å snike katter inn i vårt hjem. Kattefødsler var et åpent skue for Jannicke, min sommer venninne og meg. De få gangene jeg besøkte min far, måtte vi gå på villkatt jakt i Fredrikstads mørkere gater. For kattunger funnet i søppelkasser og containere har jeg vært kattemor. En gang hadde jeg et viltert kull på fire. De var med til Hvaler. Vi skulle ta toget hjem, det var fullt, men jeg fant omsider en plass blant en haug med unger som tydeligvis kom fra leir. Jeg åpnet lokket på kurven og fire hoder stakk opp og stirret med blå øyne, til alle barns store glede trodde jeg. Den store gruppen med barn viste seg å være en gruppe med astma og allergikere. Jeg måtte ta kurven og sette meg i trappa til toget.

Den dagen pus går bort, om noen år, blir hun altså den siste, om jeg kan leve uten katt.