1001 natt, bind 1

Det var en gang en skredder som bodde i Basra. Det var en gald og lystig skredder, som gjerne tok en tur i byen sammen med kona og så på livet. En gang det var ute slik og gikk, traff de på en pukkelrygget liten mann, som var så artig at ingen som så på ham, kunne holde seg alvorlig. Skredderen og kona ga seg i lag med han, og spurte om han ville være med dem hjem og spise kveldsmat. Det ville pukkelryggen gjerne, og skredderen stakk bort på torget og kjøpte inn litt ekstra godt å ha på bordet, stekt fisk, brød, sitroner og søtsaker.

Da de hadde benket seg, tok kona til skredderen plutselig et stort stykke fisk og stappet inn i munnen på pukkelryggen, og for moro skyld holdt hun ham for munnen og sa: ”Jeg slipper deg ikke før du har svelget hele biten!” Pukkelryggen fektet med armene og strevde og svelget; men det var et bein i fisken, det satte seg i halsen hans, og hans time var kommet; han sank sammen og døde.

”Gud hjelpe oss,” ropte skredderen. ”Dette var ille.” ”Å”, mente kona, ”vi får vel foreta oss noe.” ”Hva skulle vi kunne gjøre da?” spurte skredderen. ”Kom deg opp og finn et silketeppe og tull det omkring den vesle tassen! Så går vi ut og spør etter en lege.” Skredderen gjorde som hun sa, han tullet pukkelryggen inn i et silketeppe, tok ham i armene og gikk ut på gaten. Kona gikk foran, og snart snudde hun seg og sa til liket i silketeppet: ”Å stakkars gutten min, har du det fælt vondt.?” og snart stanset hun folk og sa: ”Gutten min har kopper, kan dere si meg om det finnes en lege i nærheten?”

Da folket hørte ordet kopper, holdt de seg godt unna; men de pekte og viste vei til en jødisk lege. Da de kom fram til huset hans, banket de på, og en jente kom ned og åpnet døren. Kona forklarte at gutten deres var blitt svært syk, og spurte om doktoren kunne komme ned og se på ham. Hun ga jenta en kvart dinar og sa: ”Gi doktoren denne som forskudd på betalingen og be han komme fort.” Jenta sprang ovenpå og kona sa til skredderen: ”Skynd deg nå, og still liket i trappen her, så stikker vi av.”

Skredderen stilte liket opp på nederste trappetrinn, så det lente seg mot veggen, og så stakk de av. I mellomtiden var jenta kommet inn til jøden; hun forklarte han hva det gjaldt, rakte han kvart-dinaren og sa: ”Dette ga de som forskuddsbetaling, og så sa de at du skulle komme fort.” Doktoren ble lykkelig da han så gullstykket, han skvatt opp og sprang ned trappen så fort han vant. Men i mørket så han ikke pukkelryggen, han rente rett på ham, så liket deiset overende. Doktoren syntes det var ille, og ga seg til å undersøke tassen. Da så han fort at den vesle mannen var død, og naturligvis trodde han at det var han selv som var skyld i det. ”O’hevnens Gud og Moses og de ti bud og Aron og Josva!”, ropte doktoren. ”Her har jeg slått i hjel en syk mann,” tenkte han, ”og hvordan skal jeg bli kvitt liket.” Han tok pukkelryggen i armene, bar ham ovenpå og ropte på sin kone. Hun kom straks til, og da han hadde fortalt hva som var skjedd, sa hun: ”Det kan koste deg livet hvis du ikke blir kvitt fyren med det samme. Det beste vi kan gjøre, er å bære ham over det flate taket vårt og slippe ham ned til naboen vår. Der kommer rottene og kattene og hundene til å spise ham opp før natten er omme.”
Naboen til doktoren var nemlig kokk hos sultanen og hadde av den grunn alltid store lagre av matvarer hjemme hos seg. Derfor ble huset hans alltid hjemsøkt av rotter og byens katter og herreløse hunder, som han lå i en stadig forgjeves kamp med.
Som sagt så gjort, doktoren og kona hans slepte liket over taket og firte det forsiktig ned til naboen, der det ble stående opp mot veggen inne på gårdsplassen.

Men nå ville det seg slik at kokken kom sent hjem denne kvelden. Og da han kom, hadde han med seg en lykt, og tenkte at han ville med det samme se etter om det var rotter og kater g hunder i matlageret hans. Han lyste seg fram, og like ved døren til lageret så han et menneske stå trykket opp mot veggen. Aha, tenkte han, det er altså ikke rotter og katter og hunder som stjeler fra meg, det er menneskelig tjupakk som er på ferde. Han ble villsint og rev til seg en klubbe og ga seg til å slå løs på pukkelryggen. Denne deiset straks overende, og kokken stanset og ble skremt; han hadde vel ikke slått for hardt? Jo, ganske riktig, da han så nærmere etter, var pukkelryggen død. Gud hjelpe meg, tenkte han. Dette var ille. Det kan komme til å koste meg livet. Måtte Gud i sin allmakt trekke et slør over denne affæren. Dermed tok han pukkelryggen på akslene og bar ham ut i byen. Han bar ham helt til torget, der han stilte ham fra seg opp mot veggen til ei krambu, og så kom han seg hjem det forteste han vant.

Litt etter kom en kristen vandrende bortover gaten. Han hadde vært på fest, og var sterkt beruset. Han ravet fra den ene siden av gaten til den andre, og hadde tenkt seg i badet for å kvikke seg opp. Forresten var han barhodet; for noen hadde stjålet turbanen fra ham i nattens løp. Han småmumlet for seg selv hele tiden, og så kjente han at han måtte slippe ut noe av all vinen. Derfor ravet han fram til en krok ved ei krambu og gjorde seg klar til å gjøre sitt fornødne. Men i det samme ble han var et menneske som sto i kroken rett foran ham, og det for gjennom han at det måtte være den fyren som hadde stjålet turbanen hans. Derfor røk han på ham og slo ham overende og fortsatte å slå løs på ham, mens han av all kraft skrek på vekteren.

Vekteren kom til, og det første han så, var at pukkelryggen som lå i gaten var død. Dessuten så han at pukkelryggen var muslim, mens den fulle mannen var kristen. ”Jaså”, sa han, ”så en kristen våger å slå ihjel en rettroende!” Han bandt straks hendene på den kristne og dro avsted med ham til politimesteren. Og den kristne som var blitt helt edru av skrekk, gikk og stønnet: ”Å Messias, Å Jomfru, hvordan gikk det til at jeg drepte denne mannen, hvorfor skulle han ha sånn hastverk med å komme til paradis?”

Han ble sperret inne i politimesterens hus til morgenen kom og politimesteren sto opp. Da ble den kristne ført fram for ham, og siden han ikke kunne nekte hva han hadde gjort, ga politimesteren beskjed om at han skulle henges.

Mestermannen kom med reipet, og utroperne forkynte i hele byen at en kristen skulle henges for mordet på en rettroende pukkelrygg. En stor skare med skuelystne samlet seg for å se på, og løkken ble nettopp lagt omkring halsen på den kristne, da en mann albuet seg fram gjennom flokken og skrek: ”Stopp! Stopp! Det var meg som drepte pukkelryggen!” Det var sultanens kokk. Da han kom helt fram, forklarte han akkurat hva som var skjedd om natten, og sluttet med å si at pukkelryggen hadde vært død da han stilte ham opp i kroken ved krambua. ”Det får være nok at jeg har drept en rettroende,” sa han; ”jeg vil ikke ha en kristens liv på samvittigheten også.” ”Vel,” sa politimesteren og snudde seg til mestermannen: ”Du skal henge den mannen isteden.” Mestermannen tok løkken av halsen til den kristne og la den om halsen til kokken. Men nettopp som han skulle til å heise ham opp i galgen, albuet en mann seg fram gjennom tilskuerflokken og skrek:

”Stopp! Stopp! Det var meg som drepte pukkelryggen.” Det var den jødiske doktoren. Da han kom helt fram, forklarte han hva som hadde skjedd om natten. ”Uten å ville det voldte jeg en muslims død”, sa han; ”jeg vil ikke ha enda et liv på samvittigheten.” Mestermannen hektet løkken av halsen til kokken og la den om halsen til den jødiske doktoren. Men nettopp som han skulle til å heise ham opp i galgen, albuet en mann seg fram gjennom flokken og skrek: ”Stopp! Stopp! Det var meg som drepte pukkelryggen!” Så måtte mestermannen igjen skifte løkke på mann, han sa: ”Er dette nå sikkert? Jeg syntes jeg ikke har gjort noe annet enn å hekte løkken fra den ene halsen etter den andre, og aldri er det den rette mannen.” Da mestermannen skulle til å heise skredderen opp i galgen, hørte det et rop: ”Stopp! Stopp!”

Det var nemlig sendebud fra sultanen. Det viste seg at pukkelryggen var sultanens beste hoffnarr og sårt savnet og søkt etter. Så hadde fortellingen fra galgen nådd sultanen og nå ønsket han alle ført fram til tronen. Dette ble gjort og her fortalte alle sine fortellinger. I rommet var det også en barberer. Han bøyde seg ned og så på pukkelryggen og brast ut i latter. Han trakk fram en salve som han smurte pukkelryggens hals med og en tang som han stakk langt ned i strupen på pukkelryggen. Og se! Opp kom fiskebenet, og i samme øyeblikk nøs pukkelryggen kraftig og satte seg opp og gned seg i øynene.

Alle som var tilstede, ble målløse av forbauselse; men til slutt brast sultanen i en slik latter at han trillet ned av sin trone; og de andre lo med.

Sultanen ga ordre til at alt som hadde skjedd, skulle skrives med gullskrift og innlemmes i det kongelige bibliotek.

Comments

comments