Prøveforestillingen

Lørdag, pinseaften, hadde vi en prøveforestilling av den digitaliserte versjonen av Vår. Arbeidet med digitaliseringen begynte i april. Denne gangen arbeidet Kristin og jeg først alene et par dager og på torsdag kom resten av teamet inn. Hele teamet består av ni mennesker som oppholdt seg i tre ulike land under arbeidet. Det må altså såpass mange mennesker til for å få denne forestillingen til å fungere. Det er en kompleks og krevende prosess, og vi arbeidet fra 0900 til 1800 torsdag og fredag, proppet full av detaljer som man får vondt i hodet av å tenke på. Vi brukte to rutere, to plattformer, tre kameraer, tre mikrofoner (minst), og en mengde med datamaskiner, samt intercom systemer.

En slik prosess er helt avhengig av at det sitter en produsent og en stagemanager som holder rede på alle tråder som skal på plass. Det var en herlig gjeng med god rutine og det vi ikke hadde rutine på, ble ervervet mens vi holdt på.

Teknikk tar tid, og legger noe demper på spontaniteten. Spontaniteten forsvinner også ved at jeg eller vi har ingen å være spontane ovenfor. For meg handler spontanitet ofte om det som skjer i rom, men her i denne prosessen var rommet nøye planlagt. Min spontanitet måtte ligge i hvordan jeg behandlet materialet, samtidig som noen motiver i fortellingene måtte ligge fast fordi de var stikkord til for eksempel skifte av kamera.

Det er mye å hente ut av et arbeid som dette, det er erfaringer her jeg ikke vil slippe å gjennomføre. Digitalisering har kommet for å bli, og denne kompetansen utvider mine muligheter til å utvikle kunstneriske prosesser. Utfordringen er hele tiden hvordan man skal kunne skape en følelse av et samhold i en forestilling som foregår i den virtuelle verden.