Nå kommer tiden for å minnes, skrive ned minnene så Daniels nærvær ikke bare blir en skjør sorg og forsvinner i et savn. Raluca sendte meg et langt brev i går. Hun var en av Daniels fortrolige. Han hadde fortalt henne at det som gjorde døden vanskelig, var ikke tapet av hans egen framtid, men den sorgen som ble påført oss som var igjen. Da Daniel fortalte meg at nå gikk det mot hans siste tid, brast jeg ut i en hulkende gråt. Jeg har sørget siden november 2014, da det ble konstatert at han hadde kreft, men aldri så Daniel så det. Min oppgave var å holde hans mot oppe. Selv om han argumenterte det bort med henvisning til nasjonale og internasjonale statistikker, tror jeg det var viktig at noen fokuserte på at ikke døden satt på en krakk og ventet rundt neste hjørne. Men så brast demningen min og det gjorde det dessverre ikke lettere for han. Heldigvis hadde han en bursdag, hvor vi kunne late som om alt var normalt.
Daniels kjæreste har flyttet hit. Snart reiser hun hjem til Spania for å finne ut av resten av livet. I mellomtiden bor hun her. I dag må vi begynne å vaske ned leiligheten hvor hun og Daniel levde. Slike prosaiske gjøremål må også gjennomføres.