Ragnvald Mo: Eventyr og segner barnerim, ordtak og gåter, Folkeminne frå Salten II

Det var engang en konge og en dronning; de hadde en dotter. Ja, de hadde bare dette ene barnet; og derfor visste de ikke hvor kjærlig de skulle være mot det. Den vesle prinsessen lå på gull, hun åt av gull og hun drakk av gull. Da hun var i kirken og fikk navn hadde de tre gudmødrene hennes gitt henne hver sin gave. Av den ene fikk hun en gullkrone, den andre ga henne et hjerte av gull og av den tredje fikk hun en salmebok. Når hun satte gullkrona på hodet, ble hun så pen at det bare lyste av henne og hengte hun gullhjertet rundt halsen ble hun god og rettvis. I salmeboka lærte hun å lese og det var hun dyktig til.

Helt fra hun var liten hadde hun en flokk av terner omkring seg; de skulle passe på henne slik at hun både natt og dag hadde folk rundt seg.

En dag skulle kongen og dronningen reise bort en snartur. Innen de forlot hjemmet, sa kongen til ternene at de måtte passe på at prinsessen ikke kom ut om dør. Det skulle kongen stole på, sa tjenerne. Men så fort kongefolket hadde reist, bestemte prinsessen seg for å smette ut når det bø seg.

Da prinsessen var savnet, sprang de rundt og lette, den ene hit og den andre dit. Tett ved kongsgården lå det en stor skog, så ternene kunne ikke finne ut av hvor prinsessen hadde tatt veien: men de løp rundt og lette hele dagen og da kveldingen nærmet seg kom kongen og dronningen tilbake. Da dronningen fikk vite hva slags tilstand det var der hjemme, ble hun så syk at hun måtte ligge i seng. Kongen ble harm og ville vite hvem som ikke hadde passet på. Men ternene skyldte på hverandre og kongen var like klok.

Dagen etter sendte han ut alt sitt folk på leting: det ble søkt både lenge og vel; men det samme var det samme, de kom tilbake til kongsgården, den en føre og den andre etter.

Mens alt dette skjedde, vandret prinsessen gjennom skogen. Hun var så lei av å være innestengt, så hun reiste alt det hun kunne for å komme unna. Da hun hadde reist lenge, kom hun til en bekk. Her skal det bli godt å hvile, tenkte hun, for hun var bra sliten etter å være på rømmen. Hun tenkte hun ville prøve gullkrona, den hadde hun tatt med seg. Så satt hun der og speilte seg i vannet. Men da hun skulle drikke og lente seg framover, datt krona av henne og ble tatt av strømmen. Som hun drev og soknet og lette nedover bekken, kom hun til å se seg i vannet; hun så gammel og skrukkete ut og kjente ikke igjen sitt eget ansikt. Kronen fant hun ikke alt det hun lette og dermed begynte hun å vandre videre igjennom skogen.

Da hun hadde gått en stund kom hun til en hytte. Framfor grua satt det en gammel kjerring og rakte i glørne. Det var skittent og pjuskete inne hos kjerringa; prinsessen ba om å få være der. ”Ja”, sa kjerringa, ”jeg har ikke noe videre bruk for deg, men kan du gjete geitene mine?” Prinsessen takket og var glad til, og så ble hun gjeter hos kjerringa.

Hjemme på kongsgården var det oppstyr større enn stor. Kongen hadde satt i gang leting over hele landet og han lovet bort prinsessen og halve riket til den som kunne finne henne. Da nyhetene spredte seg, møtte det opp både sterke og fagre som sa seg villige til å prøve. De streifet rundt og lette, men alle kom tomhendte tilbake.

En dag kom det en ferm ridder til kongsgården og bød seg fram. Da han la ut, la han rett inn i skogen og red til han kom til bekken. Da han skulle ri over, satt hestens fot fast. Ridderen gløttet ned i vannet og så noe blankt. Han av hesten og da var det en gullkrone som lå i bekken. Han tok krona og reiste videre. Da han hadde reist en stund kom han til hytta. Kan det lønne seg å spørre etter henne her, tenkte han. Han gikk inn i hytta og der satt det en gammel kjerring og rota i asken i grua. ”Signe dagen, gamle mor!”, hilste ridderen og så fortalte han om prinsessen som var kommet på vidvank og spurte kjerringa om hun hadde sett likt til henne. ”Nei, det har jeg ikke”, sa kjerringa, ”men det en jente drivende hit for noen dager siden; hun er i skogen og gjeter geiter.”

Ridderen stusset ikke lenge der og jenta som kjerringa fortalte om spurte han ikke mer etter. Han dro videre på leting og reiste til han hadde vært over hele riket. Da han forsto at det var mislykket å finne prinsessen, tenkte han at han først skulle ri rett hjem til borgen sin. Men så kom han til å tenke på gullkrona han hadde funnet. Enn om han la veien om kongsgården og viste den fram der, tenkte han. Han så gjorde.

tindydoll2

Kongen kjente igjen krona med det samme. ”Det er en av faddergavene til datteren vår, dette”, sa han. Og så fortalte kongen om den underlige evnen til krona. ”Når datteren vår tok den på seg, var hun så pen at det bare lyste av henne.” Og så sa kongen til ridderen: ”Siden du var kar om å finne krona, så tror jeg visst at du kommer hit med prinsessa om du legger ut på leting en gang til.”

Ridderen tok motet til seg og la i vei igjen. Han tok til å ri gjennom den samme skogen som sist. For var det håp om å finne prinsessen så måtte det være her, tenkte han. Han til hytta der den gamle kjerringa holdt til og nå spurte han påny om hun hadde sett prinsessen. Nei, det hadde hun ikke, sa kjerringa. ”Men jenta som kom hit er i skogen med geitene.” Med det til svar måtte han dra videre. Han bestemte seg for å finne denne jenta. Han gjorde en runding og så kom han til jenta med en skokk med geiter omkring seg. Han steg av hesten, gikk bort til jenta og satte krona på hodet hennes. Med ett skaptes hun om og ble til en prinsesse så pen at det lyste av henne.

Nå fortalte ridderen det strev de hadde hatt med å lete etter henne. Han tok henne på hesten og så red de til kongsgården, og der ble det stor glede, en glede større en stor.

Kongen gjorde bryllup for prinsessen og ridderen og det var så grovt med stas og slikt overskudd av mat og drikke så det gikk ord om det i lange tider etterpå.

Comments

comments