Denne fortellingen finnes det kun en variant av i Norge. Jeg har hentet den fra norsk eventyrbibliotek, bind 7.

Det var engang en kongsdatter som het Valborg og hun var så vakker at man alltid kalte henne skjønne Valborg. Så skulle kongen engang i krig og han spurte datteren sin hva hun ville han skulle bringe med seg tilbake til henne. Å, jeg vil ha det første du møter på veien jeg, sa hun. Ja, det er ikke godt å si hva det blir, det kan bli lite det, sa kongen. Ja, det fikk være det samme det, hun ville helst ha det første han møtte. Da kongen red ut var det første han møtte en orm. Han red av veien for den og ville ikke ha den, men den krøp oppover hestebeina og la seg rundt halsen på hesten. Det var ikke mulig å få ormen vekk og da måtte kongen ri hjem med den. Han la klær og alt om den så ingen skulle se at han red hjem med en slik stygg orm.

Da han kom hjem ville han ikke si hva det første han hadde truffet var. Men skjønne Valborg tigget og ba så lenge at han til sist sa det. Og da hun fikk ormen, ble hun så glad i den at hun kjælte for den og klappet den.

Så en dag det var så deilig solskinn og hun satt i hagen, la hun ormen på en stein og godsnakket for den. Så brast ormen og det kom fram den deiligste prins noen kunne se for sine øyne. Han fortalte at han het prins Hedevig og var blitt forgjort til en orm av troll. Prins Hedevig og skjønne Valborg som hadde frelst han ble gode venner og forlovet seg med hverandre. En dag skulle kongen på jakt og prins Hedevig spurte kongen om han fikk lov til å være med. Du får spørre skjønne Valborg, sa kongen.
Han spurte skjønne Valborg om hun hadde noe imot at han ble med på jakt. Bare du ikke glemmer meg, sa hun. Nei, hvordan kan du tro at jeg glemmer deg som har frelst meg, sa han. Ja, vil du love meg det da, sa hun. Ja, det lovte han og red av sted på jakt.

Det bodde langs veien tolv jomfruer som tok imot dem som var på reise. Her tok kongen og prins Hedevig også inn. Da jomfruene fikk se prins Hedevig, ble de rent forelsket i han, men han brydde seg ikke om dem, for han tenkte på skjønne Valborg. Så fant en av dem på å kaste glemmedrikk over han og så glemte han både skjønne Valborg og hvem han selv var. Kongen sa til han en dag: Nå er det best vi reiser hjem igjen. Reise hjem, sa prins Hedevig, jeg syns jeg har det bra her jeg, sa han, og alt det kongen snakket med han hjalp ingen ting. Han ville bli der han var og kongen måtte reise hjem alene.

Da han kom hjem ble skjønne Valborg trist og skyldte noe på faren fordi han ikke kunne få han med seg. Så fikk hun fatt i tolv av sine venninner og de kledde seg alle ut i mannfolkklær og reiste til gården hvor de tolv jomfruene bodde. Her tok de inn og ble noen dager. Skjønne Valborg traff prins Hedevig, men han kjente henne ikke igjen. Det var en skredder der på gården og han syntes han kunne skjønne at det nok var tolv jomfruer som var kommet til gårds og det sa han til de andre. Ja, det skal vi nok snart skjønne, sa de, for nå til middag kan vi sette fram gotter og alt slikt kvinnfolk liker; og spiser de det skjønner vi det er tolv jomfruer.

Nå hadde skjønne Valborg en liten hund som bestandig fulgte henne. Denne hørte hva som ble sagt og så løp den til skjønne jomfru og fortalte det den hadde hørt. Da så middagen kom og det sto på bordet alskens slikk, sa skjønne Valborg: Et dette mat for voksne karfolk? Nei, la oss få erter, kjøtt og flesk, sa hun.

De tolv andre jomfruene ble sinte på skredderen fordi han hadde narret dem. Jeg tror det likevel er jomfruer, sa skredderen. De ville prøve det enda engang. De skulle sette et nøttefat foran hver seng og ga de seg til å prate og knekke nøtter, kunne de være sikre på at det var jomfruer. Men dette sprang den lille hunden hen til skjønne Valborg og fortalte.

Da kvelden kom og de så nøttefatene, sparket de dem vekk og sa: Jeg mener de tror vi er kvinnfolk siden de setter nøttefat til oss. Og da måtte skredderen gi seg.
Den andre dagen skulle de tolv fremmede ut på jakt og de spurte prins Hedevig om han ikke ville være med. Å jo da, han ville gjerne være med han også. Som de nå red av sted hadde ikke skjønne Valborg spent fast bukgjorden under salen og da prins Hedevig kom ved siden av henne spurte han hvorfor hun ikke hadde gjort det. Å, nei, svarte hun, når prins Hedevig kunne glemme skjønne Valborg, er det ikke rart jeg har glemt å spenne bukgjorden. Da kjente prins Hedevig kjæresten sin. Så red de sammen til kongsgården og der holdt de bryllup som kunne spørres over mange kongeriker.

Comments

comments