Dette er en fortelling fra Strapolas fortellinger. Det er en variant av det norske folkeeventyret kalt Peik.

Der levde en prest ved navn Scarpafico. Han var nå en eldre mann med en trofast hushjelp ved navn Nina. Hun sørget for prestens ve og vel og hadde nå kommet fram til den konklusjonen at hun syntes presten trengte hjelp for å gjøre hans arbeid lettere. I stedet for å vandre fra sogn til sogn foreslo hun at presten skulle skaffe seg et ridedyr. Tilslutt lot presten seg overtale og dro til markedet og kjøpte seg et muldyr. På samme marked var det tre røvere som hadde fått med seg prestens kjøp. De bestemte seg for å lure muldyret fra presten og la en plan på hvordan dette skulle gå til. De skulle stille seg langs veien der presten red, men en viss avstand mellom hver og de ble også enige om hva de skulle si til presten.

Presten satte seg på muldyret og red hjemover. Etter en kort stund traff han på den første røveren som hilste ærbødig på presten og sa: Gud være med deg, min herre. Takk det samme, svarte presten. Hvor kommer du fra? Jeg kommer fra markedet var prestens svar. Og gjorde de et godt kjøp, ville den ”fremmede” vite. Ja, dette muldyret, sa presten. Eh, hvilket muldyr? Hva, det jeg rider på, sa presten. Holder de meg for narr?, spurte tyven, det er da et esel de rider på, sa tyven og gikk videre før presten rakk å si noe.
Han hadde ikke ridd lenge før han møtte den neste røveren. Og det hele gjentok seg her. Røveren sa: Her har du nok blitt lurt, det der er ikke et muldyr, men et esel. Nå begynte presten å tvile på sitt kjøp, kanskje han faktisk var blitt lurt. Videre på veien traff han den tredje røveren, og det gikk likeens her. Røveren påsto at det var esel. Ja, når tre påstår det så må det jo være sant, tenkte presten. Han steg ned fra ridedyret og ga den rett og slett til den tredje røveren. Denne gikk til sine venner og de fikk seg en god latter, mens presten gikk hjem til fots.

Vel hjemme fortalte han hva som hadde skjedd til sin hushjelp Nina. Åhh stakkars deg, utbrøt Nina, ser du ikke at de har lurt deg. Dette ville jeg ikke ha trodd om deg, den ville jeg aldri ha gått på. Det er ikke noe å gråte over, sa presten. De har spilt meg et puss, nå skal jeg se om jeg kan gi dem to i retur.
Ikke langt unna presten lå det en gård. Bonden der hadde to geiter som var så like at det var umulig å skjelne dem. Presten kjøpte de to, deretter ba han Nina om å gjøre i stand et herremåltid med kalvekjøtt, stekt høns, feite sauser og en terte. Presten tok en av geitene og bandt den fast i gjerdet ved huset og den andre satte han en grime på og tok den med seg til markedet. På veien traff han på de tre røverne som lurte på hva han skulle på markedet. Jeg har bestemt meg for å holde en fest, sa presten, og det ville vært meg en glede om dere var med på den. Dette sa selvfølgelig ikke røverne nei til. Presten gjorde innkjøp som han lastet opp på geita. Da han var ferdig sa han til geita: Gå nå hjem til Nina og be henne koke kalvekjøttet og steke en høne. Be henne også om å lage den terta hun er så god til. Gå så i fred, sa han til geita. Han slapp geita løs og den vandret av sted og hvor den ble av er det ingen som vet.

Presten og hans følget ruslet hjem til presten. Da de kom frem så de geita stå bundet fast i gjerdet. Da de gikk inn spurte presten om hun hadde fått beskjed av geita. Ja, det hadde hun. Røverne var over seg av forbauselse. Måltidet ble servert slik presten hadde bedt om det.

De tre røverne hvisket seg imellom om hvordan de kunne få geita i besittelse. Da måltidet var over ba de om å få kjøpt geita. Det ville presten nødig, den var mer verdt enn det penger kunne betale med. Røverne ga seg ikke og tilslutt gikk presten med på å selge geita for en god slump penger. Men, sa presten, ikke bli sint på meg om ikke geita adlyder dere slik den adlyder meg. Dette hørte ikke røverne på, de hastet med å reise av gårde med geita før presten ombestemte seg.

Morgen etter dro de på markedet med geita. De handlet, lastet geita med varer og ga den beskjed som den skulle bringe til deres koner. Så slapp de geita løs og den vandret av sted og ble aldri sett igjen. Da middagstider kom dro de tre røverne hjem og formante sine koner om å servere den maten de hadde fått beskjed av geita. Kvinnene forsto ikke hva deres menn mente og ropte ut: Dere fjols, tror dere virkelig at et dyr kan bringe slike beskjeder. Her har dere blitt skikkelig lurt. Røverne ble rasende og bestemte seg for å gjøre opp med presten straks.

Presten var ikke dum og forventet at røverne snart ville komme tilbake. Han planla hva han skulle gjøre med sin husholderske Nina. Han sa: Ta denne blæren fylt med blod og fest den under kjolen. Når jeg stikker deg med en kniv skal du falle om som om du var død. Overlat resten til meg.

Ikke før presten hadde gitt beskjed til Nina, før røverne var der. Rasende trengte de seg inn i huset. Presten lot som om han var sint på Nina og mens røverne så på trakk han kniven og stakk den i blæra og bløende falt Nina om på gulvet og lot som om hun var død. Røverne var forferdet og så hvordan blodet rant i bekker. Presten hentet en sekkepipe, han blåste en melodi i den over Nina som langsomt våknet til live, reiste seg opp og fortsatte husarbeidet. Røverne var om mulig enda mer forbauset. De overtalte presten til å selge den dem for en god slump penger.

Et par dager senere begynte den ene å krangle med sin kone. Rasende stakk han henne i brystet med kniven og drepte henne. Han lot henne ligge en stund før han fant fram sekkepipen. Han blåste i den slik han hadde sett presten gjøre. Hans kone reiste seg ikke. Når den andre røveren så hva hans kamerat hadde gjort, ropte han ut:
Hvilken en tosk du er! Du har ødelagt alt sammen. Vent og se hvordan jeg gjør det. Og med disse ordene grep han sin egen kone etter håret og kuttet strupen hennes med en barberhøvel. Deretter tok han sekkepipen og blåste av all sin kraft, men uten bedre resultat enn den første. Den tredje fyren handlet ikke bedre, også hans kone fikk endt sitt liv i mannens tåpelighet.

Denne gangen var det ingen nåde for presten. De tok han og stappet han i en sekk med den hensikt å drukne han. I det de skulle dytte sekken ut i elven hørte de noen komme. De sprang i skjul et stykke unna og sovnet mens de ventet på det igjen skulle bli stille.

En gjeter kom vandrende med en stor flokk med sauer. I det gjeteren gikk forbi sekken hørte han en vemodig stemme som sa: De vil at jeg skal ta henne, men jeg vil ha noe med henne å gjøre, for jeg er en prest, og har ingen glede av slike saker.

Gjeteren stoppet, litt skremt, fordi han kunne ikke oppdage hvor stemmen kom fra. Tilslutt fikk han øye på sekken. Gjeteren åpnet sekken og lot presten komme frem. Gjeteren ville vite hva presten mente. Presten fortalte at ordføreren i byen ønsket at han giftet seg med en av hans døtre, men han mente selv at han var for gammel til å gifte seg med en ung, vakker og rik kvinne. Gjeteren, som i som nok var litt enfoldig, trodde på hvert ord og ropte: God far, tror du ordføreren vil skjenke henne meg? Jo, det trodde nok presten. Dermed byttet de plass, gjeteren krøp inn i sekken og presten fikk flokken med geiter. Presten dro hastig derfra.

Et par timer senere kom røverne tilbake og dyttet sekken ned i elven. De gikk hjemover, men til sin store forbauselse traff de presten og den store flokken med geiter. De var jo sikre på at han lå på elvens bunn. Da de hadde kommet seg over sjokket, ville de vite hvordan dette var gått til. Presten ropte: ha dere vekk. Selv ikke dette maktet dere å gjøre ordentlig. Hadde dere kastet meg lengre ut i elven ville jeg hatt en mye store flokk med geiter, ja kanskje til og med både sauer og kyr.

Da røverne hørte dette, ba de presten så instendig om å kaste dem ut i elven. Da skal vi leve som hederlige hyrder. Dette sørget presten for og så levde han et godt liv med sin hushjelp Nina.

Comments

comments