Det er tirsdag og tid for litt teori. Om fjorten dager har studentene: ”Om Trymskvida, tekstlån og tradisjon” av Bernt Øyvind Thorvaldsen. Trymskvida er en fortelling jeg i tillegg skal arbeide med i Berlin til uken, så her slås det to fluer i en smekk. Trymskvida er den poetiske fortellingen om guden Tor som mister hammeren sin, hvor han må kle seg ut som brud eller Frøya for å få hammeren tilbake.

I artikkelen drøftes teorien om tekstlån opp mot den muntlige tradisjonen, hvilket ikke er så interessant her. I mitt eller vårt arbeid (altså studentenes) er det interessant hvilke grep som brukes og hvordan vi kan overføre det til et praktisk arbeid med norrøne myter. Jeg skal gå igjennom grepene.

For det første har du grepet ”tekstlån” eller kanskje intertekstualitet, som ofte blir begrunnet som en forvirring til forståelse av norrøne verk. Det vil si at du i en fortelling finner en kunnskap som er hentet fra andre fortellinger. For å fullt ut forstå en fortelling, må du altså kjenne til en slags syklus av fortellinger. Et snevrere grep er allusjonen hvor det virker som tekstlånet er bevisst skjult.

Thorvaldsen som tydelig heller mot en teori om at Eddadiktningen tar i bruk formler som stammer fra en muntlig tradisjon, nevner en rekke faste formler som tas i bruk i fortellingen nevnt over og som representerer denne tradisjonen.

Formlene er som følgende:

Vidkenning – består av et egennavn (som er kjenneordet) og et grunnord som avgjør relasjonen mellom disse to ordene. Et tydelig eksempel er at Tor blir erstattet med Odins (egennavn/kjennordet) og sønn (grunnordet).

Heiti – er når egennavnet blir erstattet med noe som kjennetegner den det er snakk om. Så i stedet for å si Tor, kan jeg si tordenguden.

Parformler – er to ord som alltid er satt sammen. Thorvaldsen nevner for eksempel jord – opphimmel som et eksempel på parformel.

Taleformler – dette er fastemønstre som ligger for eksempel foran en direkte tale. Formelen er gjerne: Da sa Trym (X) dette, tussedrotten (Y). Tussedrotten eller y’en er en apposisjon. Apposisjon er et utfyllende tillegg.

Motsetningspenning – dette brukes for å fremheve noe. I denne fortellingen brukes det feminine for å fremheve Tors maskulinitet.

Ekstreme naturfenomener – dette er et grep som ofte brukes når Tor er ute og reiser, det vil si man beskriver naturen som reagerer på Tors handlinger eller reiser.

Dette er verktøy vi selv kan bruke når vi arbeider med en fortelling.

Comments

comments