Romerike, Akershus
Det var en gang to folk som hadde giftet seg sammen; de hadde hver si datter. Kjerringdattera var doven og lat og ville aldri gjøre noe, og manndattera var flink og villig, men enda kunne hun aldri gjøre mora til lags, og både kjerringa og dattera ville gjerne være kvitt henne.
Så skulle de en gang sitte ved brønnen begge to og spinne; kjerringdattera skulle spinne lin, men manndattera fikk ikke annet enn bust.
– Du er nå så flink og så ferm bestandig du, sa kjerringdattera, – men enda er jeg ikke redd for å spinne om kapp med deg.
Ja, så ble de forlikte om at den som det først røk av for, skulle i brønnen.
Rett som det var, så gikk det av for manndattera, og så måtte hun i brønnen. Men da hun kom til bunns, så hun vidt og bredt omkring seg ei vakker grønn eng, og hun slo seg ikke.
Hun gikk nå et stykke, så kom hun til et risgjerde. Det skulle hun over.
-Å, trå ikke hardt på meg, du, sa risgjerdet, – så skal jeg hjelpe deg en annen gang, jeg.
Hun gjorde seg da så lett og trådte så varsomt at hun nesten ikke kom nær det engang.
Så gikk hun et stykke til, så kom hun til ei brandet ku som gikk med ei melkekolle på horna. Det var ei stor, vakker ku, og juret sto så fullt og stint.
– Å, vær så snill og melk meg du, sa kua, – for jeg er så melkesprengt. Drikk så mye du vil, og hell resten på klovene mine, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.
Manndattera, hun gjorde som kua bad. Bare hun tok i spenene, så sprutet melka i kolla. Så drakk hun seg utørst, og resten helte hun på klovene, og kolla hengte hun på horna igjen.
Da hun så hadde gått et stykke til, møtte hun en stor saubukk, som hadde så tykk og lang ull at den gikk og drog den etter seg, og på det ene hornet hang en stor saks.
– Å, klipp meg du, sa bukken, – for her går jeg med all denne ulla og peser, og det er så varmt at jeg er ferdig til å kvamme. Ta så mye du vil, og virr resten om halsen på meg, så skal jeg hjelpe deg igjen.
Ja, hun var straks villig, og bukken la seg opp i fanget hennes, og den lå så still, og hun klipte den så pent at den ikke fikk minste rispet i skinnet engang. Så tok hun så mye hun ville av ulla, og resten virret hun om halsen på bukken.
Litt lenger fram kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøyd mot jorden, og inne ved stamma stod det ei lita stang.
– Å, vær så snill og plukk eplene av meg du, sa det, – så grenene mine kan få rettet seg, for det leiter på å stå så kroket. Men slå endelig pent, så du ikke slår meg fordervet. Spis så mye du vil, og legg resten innved rota mi, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg.
Ja, hun plukket dem hun kunne nå, og siden tok hun stanga og slo de andre forsiktig ned. Så spiste hun seg mett, og resten la hun pent inn til rota.
Så gikk hun et langt, langt stykke, og da kom hun til en stor gård, hvor det bodde ei trollkjerring med datter si. Der gikk hun inn og spurte om hun kunne få tjeneste.
– Å, det kan ikke nytte, sa trollkjerringa, – vi har hatt mange, men ingen av dem har dugd til noe.
Men hun bad så vakkert at de endelig skulle ta henne i tjeneste.
Ja, de tok henne da også, og så gav trollkjerringa henne et såld og bad henne hente vann i det.
Hun syntes nok det var urimelig å hente vann i et såld, men hun gikk likevel, og da hun kom til brønnen, sang småfuglene:
«Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!»
Ja, det gjorde hun, og så kunne hun bære vann i såldet nokså godt. Men da hun kom hjem med vannet, og trollkjerringa fikk se såldet, sa hun:
– Det har du ikke suget av ditt eget bryst!
Så sa trollkjerringa at hun skulle gå i fjøset og måke og melke. Men da hun kom dit, var der ei skuffe så stor og tung at hun ikke rådde med den, hun kunne ikke lette den engang. Hun visste nå slett ikke hvordan hun skulle bære seg at, men fuglene sang at hun skulle ta limeskaftet og kaste ut litt, så føk alt det andre etter. Det gjorde hun, og aldri før var det gjort, så var fjøset så rent som det var både måket og sopt.
Nå skulle hun til å melke kyrne, men de var så urolige, de både sparket og spente, så hun slett ikke kunne komme til å melke dem. Men så sang fuglene utenfor:
«Liten streng,
liten sup
til alle
småfugler sprut!»
Ja, det gjorde hun, hun sprøytet en liten streng av melka ut til småfuglene. Så stod alle kyrne stille og lot henne melke seg, og de hverken spente eller sparket, de lettet ikke en fot engang.
Da trollkjerringa så hun kom inn med melka, sa hun:
– Det har du ikke suget av ditt eget bryst! Men nå kan du ta denne svarte ulla og vaske hvit.
Dette visste jenta nå slett ikke hvordan hun skulle bli ferdig med, for hun hadde aldri sett at noen hadde kunnet vaske svart ull hvit. Men enda sa hun ingenting, hun tok ulla og gikk ut til brønnen med. Så sang småfuglene at hun skulle ta ulla og ha den opp i den store bøtta som stod der, så ble den nok hvit.
– Nei, nei, sa trollkjerringa da hun kom inn med ulla, – deg nytter det ikke å ha, du kan jo gjøre hva det skal være. Du kom til å ergre livet av meg til sist, det er best du får reisepass.
Så satte trollkjerringa fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått, og så skulle hun få lov til å ta det hun ville, og det skulle være lønna hennes. Hun visste ikke hva for et hun skulle ta, men småfuglene sang:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt
tre kors oppå!»
Hun tok det blå, slik som fuglene sang.
– Tvi vøre deg og da, sa trollkjerringa, – det skal du nok komme til å unngjelde for.
Da manndattera nå skulle reise, skjøt trollkjerringa ei gloende jernstang etter henne, men hun smatt bakom døra med det samme og gjemte seg, så den ikke traff henne, for småfuglene hadde sagt henne hvordan hun skulle bære seg at.
Hun gikk nå så fort hun kunne, men da hun kom bortover til epletreet, hørte hun det tok til å dure så i veien, det var trollkjerringa og datter hennes som kom etter. Jenta ble så redd at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg.
– Kom hit til meg du, sa epletreet, – så skal jeg hjelpe deg, gå under grenene mine og gjem deg, for får de fatt i deg, så tar de skrinet fra deg og river deg i hel.
Ja, det gjorde hun, og rett som det var, så kom trollkjerringa og dattera.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa trollkjerringa.
– Å ja, sa epletreet, – det sprang ei her forbi for ei stund siden, men hun er så langt borte at dere når henne aldri igjen.
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem igjen.
Jenta gikk et stykke fram, men da hun kom bort til bukken, hørte hun det tok til å dure så forferdelig at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg, så redd og fælen ble hun, for hun kunne nok vite at det var trollkjerringa som hadde tenkt seg om att.
– Kom hit til meg du, så skal jeg nok hjelpe deg, sa bukken, – gjem deg under ulla mi, så ser de deg ikke, ellers tar de skrinet fra deg og river deg i hel.
Rett som det var, så kom trollkjerringa farende.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa hun til bukken.
-Å ja, sa bukken, – jeg så ei for ei stund siden, men hun løp så fort at du tar ikke henne igjen.
Så snudde trollkjerringa og reiste hjem.
Da jenta nå var kommet så langt som til kua, hørte hun det tok til å dure så forskrekkelig på veien.
– Kom hit til meg du, sa kua, – så skal jeg hjelpe deg, gjem deg under juret mitt, ellers kommer trollkjerringa og tar skrinet fra deg og river deg i hel.
Det varte ikke lenge før hun kom.
– Har du sett noen jente har gått her, du? sa trollkjerringa til kua.
– Ja, jeg så ei for ei stund siden, men hun er langt borte nå, for hun løp så fort, henne tar du nok ikke igjen, sa kua. Trollkjerringa snudde og reiste hjem igjen.
Da jenta hadde kommet et langt, langt stykke fram, og hun ikke var langt fra risgjerdet, hørte hun det tok til å dure så forskrekkelig på veien, og hun ble både redd og fælen, for hun kunne nok vite det var trollkjerringa som hadde snudd om igjen.
– Kom hit til meg du, så skal jeg hjelpe deg, sa risgjerdet. – Kryp under kvistene mine, så de ikke ser deg, ellers tar de fra deg skrinet og river deg i hel.
Ja, hun inn under kvistene i risgjerdet.
– Har du sett noen jente gått her, du? sa trollkjerringa til risgjerdet.
– Nei, jeg har ikke sett noen jente, svarte risgjerdet, og var så sint at det freste av det. Og så gjorde det seg så stort at det ikke var til å tenke på å komme over det, og så ble det ikke noen annen råd for trollkjerringa enn å snu og reise hjem.
Da manndattera hadde kommet hjem, ble både kjerringa og datter hennes enda mer misunnelige på henne enn de før hadde vært, for nå var hun enda mye vakrere, og så gild at det var en lyst å se henne.
Hun fikk ikke lov å være inne hos dem, de jaget henne ut i grisehuset, der skulle hun holde til. Der vasket hun pent og rent, og så lukket hun opp skrinet og ville se hva det var hun hadde fått i lønn, og med det samme hun lukket det opp, så var det så mye gull og sølv og så mange kostelige ting i det at både vegger og tak ble hengende fulle, og det var mye finere i grisehuset enn på den gildeste kongsgård.
Da stemora og dattera så dette, ble de rent ute av seg og gav seg til å grave og spørre om hvordan tjenesten hadde vært.
– Å, sa hun, – dere kan nok vite det, siden jeg har fått slik lønn, det var slike folk og slik ei kone å tjene hos at det ikke fins maken.
Ja, så ville kjerringdattera endelig av sted og tjene, så hun også kunne få seg et slikt gullskrin.
De satte seg da til å spinne igjen, men da skulle kjerringdattera spinne bust og manndattera lin, og den som det først røk av for, skulle i brønnen.
Det varte ikke lenge for det røk av for kjerringdatter, det kan en nok vite, og så kastet de henne i brønnen.
Nå gikk det like ens, hun falt til bunns, men slo seg ikke, og så kom hun på ei vakker, grønn eng. Da hun hadde gått et stykke, kom hun til risgjerdet.
– Trå ikke hardt på meg du, så skal jeg hjelpe deg igjen, sa det.
– Å, hva bryr jeg meg om en kvisthaug, sa hun, og gjorde seg tung og trådde på risgjerdet så det knaket i det.
Om litt kom hun til kua, som gikk der melkesprengt.
– Vær så snill og melk meg du, sa kua, – så skal jeg hjelpe deg igjen. Drikk så mye du vil, men hell resten på klovene mine.
Ja, det gjorde hun da. Hun melket kua, og så drakk hun så lenge hun orket, men så var det ikke noe igjen å slå på klovene, og kolla slengte hun bortover bakken.
Da hun hadde gått et stykke til, kom hun til bukken som gikk og drog ulla etter seg.
-Å, vær så snill og klipp meg du, så skal jeg tjene deg igjen jeg, sa bukken. – Ta så mye av ulla du vil, men virr resten om halsen på meg.
Det gjorde hun, men hun la så uvørent i vei at hun klippet store huller i skinnet, og all ulla tok hun med seg.
Om en liten stund kom hun til epletreet, som stod ganske kroket av frukt igjen.
– Vær så snill og plukk eplene av meg du, så grenene mine kan rette seg, for det leiter så på å stå kroket, sa epletreet, – men vær forsiktig, så du ikke slår meg fordervet. Spis så mye du vil, men legg resten pent inn til rota mi, så skal jeg hjelpe deg igjen.
Hun plukket av de nærmeste, og slo ned dem hun ikke kunne nå med stanga, men hun brydde seg ikke om noen ting og rev og slo ned store grener og åt til hun ikke orket mer, og så kastet hun resten under treet.
Da hun hadde gått et lite stykke, kom hun til gården der trollkjerringa bodde, der bad hun om tjeneste.
Trollkjerringa sa hun ingen tjenestjente villa ha, for enten dugde de ikke til noe, eller også var de så altfor flinke og snøt henne for det hun hadde.
Kjerringdattera gav seg ikke enda, hun, men mente på hun ville ha tjeneste, og så sa trollkjerringa at hun skulle ta henne, om hun dugde til noe.
Det første hun fikk å gjøre, det var å hente vann i såldet. Ja, hun gikk til brønnen og helte vann i såldet, men like så fort som hun helte i, rant det ut igjen. Så sang fuglene:
«Klin i ler,
stikk i strå!
Klin i ler,
stikk i strå!»
Men hun brydde seg ikke om fuglesangen, hun kastet leire etter fuglene, så de fløy langt bort, og så måtte hun gå hjem igjen med tomt såld og fikk skrubb av trollkjerringa.
Så skulle hun måke fjøset og melke kyrne, men det syntes hun at hun var altfor god til. Likevel gikk hun inn i fjøset, men da hun kom dit, kunne hun slett ikke rå med skuffa, så stor var den.
Fuglene sa det samme til henne som til manndattera, at hun skulle ta limen og kaste ut litt, så fløy alt det andre etter, men hun tok limen og kastet etter fuglene.
Da hun skulle til å melke, var kyrne så urolige, de spente og sparket, og hver gang hun hadde fått litt i kolla, slo de den over ende. Fuglene sang:
«Liten streng,
liten sup
til alle
småfugler sprut!»
Men hun dengte og slo dyra, kastet og slengte alt hun kom over etter fuglene og bar seg så det var rent ulikt. Og hun fikk da heller ikke verken måket eller melket. Da hun så kom inn, fikk hun både hogg og skjenn av trollkjerringa.
Og så skulle hun vaske den svarte ulla hvit, men det gikk ikke likere med det.
Dette syntes trollkjerringa var for ille, og så satte hun fram tre skrin, et rødt, et grønt og et blått og sa at henne hadde hun ikke bruk for, hun dugde ikke til noen verdens ting, men til lønn for tjenesten skulle hun likevel få lov til å ta det skrinet hun ville.
Da sang fuglene:
«Ta ikke det grønne,
ta ikke det røde,
men ta det blå,
som vi har satt tre kors oppå!»
Hun brydde seg ikke om det fuglene sang, men tok det røde, som det glodde mest av, og så gav hun seg på hjemveien. Og hun fikk da gå i god ro og mak, det var ingen som satte etter henne.
Da hun kom hjem, ble det stor glede på mora, og de gikk straks på timen inn i storstua og satte skrinet der, for de trodde at det ikke var annet enn gull og sølv i det, og de tenkte at både vegger og tak skulle bli forgylte. Men da de åpnet skrinet, så yrte det ut bare ormer og padder, og når kjerringdattera lukket opp munnen, så var det like ens, det veltet ut både ormer og padder og all styggedom som tenkes kunne, så det var uråd å være i hus med henne til sist. Det var lønna hun fikk for hun hadde tjent trollkjerringa.
Podkast – Det henger i lufta – Manndatteren og kjerringdatteren
