År:
1847
Sted:
Åseral, Vest-Agder
Informant:
Ingeri Friderichsdatter (Lars Sørensens mor)
Samler:
Jørgen Moe
Det var ein gong ei fattig kone som budde i ei lita hytte langt frå bygda. Lite hadde ho til å bite i og ingenting til å brenne, og derfor sende ho ein liten gut ho hadde, til skogs for å sanke ved. Han hoppa og sprang og sprang og hoppa for å halda seg varm, for det var ein kald, grå haustdag. Kvar gong han hadde sanka ein kvist eller ei rot i vedbøra si, måtte han slå floke, for nevane var så raude av kulde som dei tytebærtuvene han gjekk over.
Då han hadde fått vedbøra full og skulle heim att, kom han over ein nybrotsplass. Der såg han ein kvit, krokut stein.
«Å, du stakkars gamle stein, kor kvit og bleik du er – du frys nok fælt!» sa guten, han tok trøya av seg og hadde på steinen. Då han no kom berande på vedbøra, spurde mora kvifor han gjekk i skjorteerma i haustkulden. Han fortalde då at han hadde sett ein gammal, krokut stein som var heilt kvit og bleik av frost. Til den hadde han gjevi trøya si.
«Ditt narr,» sa mora, «trur du at steinane frys? Og om han skulle frysa så han skalv, så er kvar seg sjølv nærast. Det kostar nok å få klede til deg, om du ikkje hengjer dei att på steinar» – og så jaga ho guten av garde for å hente att trøya.
Då han kom der steinen stod, hadde den snudd seg og letta seg opp frå jorda med den eine kanten. «Ja, det er fordi du fekk trøya, stakkars deg!» sa guten.
Men då han såg litt betre etter, stod det eit pengeskrin under steinen, fullt av sølvpengar. Det er nok stolne pengar, tenkte guten, det er ingen som set ærleg tente pengar under steinar i skogen. Så tok han skrinet og bar det ned til ei tjørn tett ved og slo alle pengane uti.
Men ein firskilling flaut på vatnet. «Ja, den er rettferdig, for det rettferdige søkk aldri,» sa guten, han tok firskillingen og gjekk heim med den og trøya.
Han fortalde mora korleis det hadde gått, at steinen hadde snudd seg og at han hadde funni eit skrin med sølvpengar som han hadde slått ut i vatnet fordi det var stolne pengar. «Men ein firskilling flaut oppå, og den tok eg, for den er rettferdig,» sa guten.
«Du er eit narr,» sa mora og var sint. «Var ikkje anna rettferdig enn det som flyt på vatnet, så var det ikkje mykje rettferd i verda. Men om så pengane var ti gonger stolne, så hadde du funni dei, og kvar er seg sjølv nærast. Hadde du teki pengane, kunne vi ha levd godt og vel all vår tid. Men ein tulling er du, og ein tulling blir du, og no vil eg ikkje lenger gå her og dragast med deg. No får du av og tene ditt brød.»
Guten måtte då ut i den vide verda. Han gjekk både langt og lenge og spurde etter tenest. Men kvar han kom, tykte folk han var for liten og sa at dei ikkje kunne bruke han til noko.
Endeleg kom han til ein kjøpmann. Der fekk han vera i kjøkkenet og skulle bera ved og vatn til kokka.
Då han hadde vori der i lang tid, skulle kjøpmannen ein gong reisa til framande land, og så spurde han kvar av tenarane sine kva han skulle kjøpa med seg heim til dei. Då no alle hadde sagt det dei ville ha, kom også turen til guten som bar ved og vatn til kokka. Han heldt fram firskillingen sin. «Ja, kva skal eg kjøpa for den?» spurde kjøpmannen. «Det blir nok ikkje store handelen.» «Kjøp det eg kan få for den, den er rettferdig, det veit eg,» sa guten. Det lova kjøpmannen og så siglde han.
Då no kjøpmannen hadde lossa og lasta i det framande landet og kjøpt det han skulle for tenarane sine, kom han ned til skipet att og skulle til å leggja frå bryggja. Då først kom han i hug at kokkedrengen hadde sendt med han ein firskilling som han skulle kjøpa noko for. Skal eg no opp i byen att for den firskillingens skuld? Ein har no heller ikkje anna enn ugagn av å ta slikt pakk til seg, tenkte kjøpmannen.
I det same kom det ei kone gåande med ein pose på ryggen. «Kva er det du har i posen din, mor?» spurde kjøpmannen. «Å, det er ikkje anna enn ein katt. Eg har ikkje råd til å fø han lenger, så no har eg tenkt å kasta han til sjøs og gjera av med han,» svara kona. Guten sa at eg skulle kjøpa det eg kunne få for firskillingen, sa kjøpmannen med seg sjølv, og så spurde han kona om ho ville ha fire skilling for katten sin. Ja, kona var ikkje sein om å slå til, og så var den handelen gjord.
Då no kjøpmannen hadde sigla eit stykke, kom det eit fælt uver på han, med slik ein himmels storm at det ikkje var måte på. Han dreiv og dreiv og visste ikkje kvar det bar av. Til sist kom han til eit land han aldri hadde vori i før, og der gjekk han opp i byen. Då han kom inn på vertshuset, var bordet dekka med eit ris til kvar av dei som skulle sitja der. Det tykte kjøpmannen var underleg, for han kunne ikkje skjøna kva dei skulle med alle risa. Men han sette seg og tenkte han fekk sjå godt etter kva dei andre gjorde med riset og sjølv gjera det same.
Ja, då maten kom på bordet, fekk han nok sett kva risa var til. Då myldra det fram mus i tusental, og dei som sat ved borda, måtte ta risa og slå med. Det var ikkje anna å høyra enn det eine risklasket etter det andre. Stundom råka dei kvarandre i andletet. Då måtte dei gje seg tid til å be om orsaking.
«Det er eit hardt arbeid å eta her i landet,» sa kjøpmannen, «men kvifor held ikkje folk kattar her?» Kattar? sa dei, dei visste ikkje kva det var. Då let kjøpmannen henta den katten han hadde kjøpt til kokkedrengen, og då katten kom på bordet, måtte sakte mysene til hols. Folk hadde ikkje i manns minne hatt så god matro. Dei bad og velsigna kjøpmannen at han måtte selja dei katten sin. Langt om lenge lova han det, men hundre dalar ville han ha for katten. Det gav dei og takk attpå.
Så sigla kjøpmannen, men med det same han var komen i rom sjø, såg han katten sitja oppe i stormasta. Straks etter vart det storm og uver att, endå verre enn førre gongen. Han dreiv og han dreiv til han kom til ein stad han aldri hadde sett før. Kjøpmannen gjekk atter opp i vertshuset i byen, og der var også bordet dekka med ris. Men dei var mykje større og lenger enn der han var først. Dei kunne vel trengast, for her var det endå fleire mus, og alle var dei dobbelt så store som dei han hadde sett før.
Så selde han katten att, og denne gongen fekk han to hundre dalar og det utan pruting.
Då han hadde sigla derifrå og var komen eit stykke ut på havet, sat katten oppe i masta att. Straks byrja uveret, og langt om lenge var han også denne gongen driven til eit land han aldri hadde sett før. På nytt lag gjekk han opp i vertshuset. Der var også bordet dekka med ris. Kvart ris var halvanna alen langt og så tykt som ein liten lime. Folk sa det verste arbeidet dei hadde var å eta, for det var store, fæle rotter i tusental der. Det var med nauda dei ein gong imellom kunne få ein matbite i munnen. Så annvint hadde dei det med å halda rottene frå seg.
Så måtte katten atter hentast opp frå skipet, og då fekk folk matro. Dei bad og naudbad kjøpmannen at han måtte selja dei katten sin. Lenge sa han nei, men sistpå lova han at dei skulle få katten for tre hundre dalar. Det gav dei og takka og velsigna til.
Då no kjøpmannen kom ut på sjøen, tenkte han etter kor mykje guten hadde tent på firskillingen han hadde sendt med. Ja, noko av pengane skal han få, sa kjøpmannen med seg sjølv, men ikkje alt. Det er meg han har å takka for katten eg kjøpte, og kvar er seg sjølv nærast.
Men med det same kjøpmannen tenkte dette med seg sjølv, vart det ein storm og eit uver så alle trudde skipet skulle gå under. Då visste kjøpmannen at det var inga anna råd, og så måtte han lova at guten skulle få alt saman. Med det same vart veret godt, og han fekk strykande bør heim.
Då kjøpmannen var komen i land, gav han guten dei seks hundre dalarane og dotter si attpå, for no var kokkedrengen likså rik som han sjølv og vel så det.
Sidan levde guten i både herlegdom og glede. Mor si tok han til seg og gjorde vel mot, «for eg trur ikkje på det at kvar er seg sjølv nærast,» sa guten.