Det var engang en færgemand, som var saa dumhørt at han hverken kunde høre eller samle det nogen sa til ham. Han hadde ei kjærring og to sønner og ei datter, og de brydde sig ikke om manden, med levde lystig og vel, saa længe det var noget at leve av, og siden tok de paa borg hos gjestgiveren og holdt bedt lag og kastut hver dag.
Da ingen vilde borge dem længer, skulde lensmanden komme og pante for det, de hadde borget op og ødt bort; saa reiste kjærringa og barna til skyldfolkene hendes og lot den tunghørte manden bli igjen alene og ta imot lensmanden og lensmandsdrengen.
Manden gik der og stulla og stelte, og undres paa hvad lensmanden vilde spørre efter, og hvad han skulde si naar han kom.
«Jeg kan ta mig til at emne til noget,» sa han ved sig sjøl, «saa spør ‘n mig om det. Jeg faar gi mig til at telje paa et økseskaft.»
Saa spør ‘n mig hvad det skal bli; saa sier jeg: «Økseskaft.»
Saa spør ‘n mig hvor langt det skal være; saa sier jeg:
«Op under denne kvisten.»
Saa spør ‘n hvor færga er henne; saa sier jeg:
«Jeg skulde tjærebre a; hu ligger nerpaa stranda og er sprukken i begge ender.»
Saa spør ‘n: «Hvor er den graa mærra di henne?»
Saa sier jeg: «Hu staar paa stalden føldiger.»
Saa spør ‘n: «Hvor er fæet og sommerfjøset dit henne?» Saa sier jeg:
«Det er ikke langt unda; naar du kommer op av bakken, saa er du der straks.»
Dette syntes han var godt og vel overlagt.
Da det led om en stund, kom lensmanden, han var sikker nok; men drengen hans hadde gaat en anden vei om gjestgiveren, og der sat han og drak endda. «God dag, mand!» sa han.
«Økseskaft,» sa færgemanden.
«Jasaa – -» sa lensmanden. «Hvor langt er det til gjestgiveren?» spurte han.
«Op under denne kvisten,» sa manden og pekte et stykke op paa økseskaft-emnet.
Lensmanden ristet paa hodet og glante stort paa ham.
«Hvor er kjærringa di, mand?» sa han.
«Jeg skulde til at tjærebre a,» sa færgemanden, «for hu ligger paa stranda og er sprukken i begge ender.»
«Hvor er datter di?»
«Aa, hu staar paa stalden og er føldiger,» sa manden; han syntes han svarte baade godt og vel for sig.
«Aa reis du til -, din tull du er!» sa lensmanden.
«Ja, det er ikke langt unda; naar du kommer op av bakken, saa er du der straks,» sa manden.