Blant fortellere finnes det en tro på at tradisjonelle fortellinger bærer med seg verdier som er uavhengig av den kulturelle konteksten den kommer fra. At for eksempel folkeeventyr har en mening som er gjeldende for hele menneskeheten (Wilson, 2006, s. 82) og disse fortellingene har noe spesielt å formidle oss mennesker i dag. Denne holdningen eller konvensjonen blir av kritikere av dette kalt for performativ kolonisering (Wilson, 2006, s. 82). I fortellerbevegelsen er det sterke krefter som fremmer det helbredende ved det å fortelle tradisjonelle fortellinger, uten å tenke på fortellingens opprinnelige kontekst og de kulturelle kodene som ligger i en tradisjonell fortelling. Fortellere har vært og er spesielt opptatt av det som kalles for «totem fortelling», altså fortellinger om nettopp det å fortelle. Disse fortellingene brukes til å forsterke fortelleren og fortellingens plass i menneskers liv, og forherliger fortellerens eget selvbilde.
Det er en uskreven regel blant fortellere om at man skal være usynlig, en regel jeg selv hegner om, det er fortellingen som er det viktige, samtidig er det viktig at fortelleren posisjonerer seg i forhold til den fortellingen man forteller. Ikke at man er moralsk eller bedømmende, men er tydelig i at dette er en fortelling man forstått utfra bestemte valg man har gjort.
Jeg mener at fortellere skal fortelle tradisjonelle fortellinger, men man skal være kritisk til egne valg i den forstand at man skal ikke nødvendigvis tvinge fortellinger til å få funksjon som totem for andre mennesker.
Kilde
Wilson, M. (2006). Storytelling and theatre contemporary storytellers and their art. Hampshire and New York: Palgrave Macmillan.