Per var en stor og sterk og uredd kar. En kveld gikk han ned til fjæra og banket vottene sine. Det lå en stein der som dugde og han tok og banket vottene på den. Men steinen var ikke en stein, det var en draug. Fra da av var draugen etter han.
En kveld lå Per i en sjøbu. Han lå der og ante fred og ingen fare. Sterk var Per, men draugen var sterkere. Per ble revet ut av senga og ut gjennom døra bar det, enda Per strittet imot. Men Per var handfast, han fikk tak i døra og Per og døra ble dratt ut. Men det berget Per. Per holdt en del av kista fra døra i hånda. Han fikk revet seg løs såpass at han fikk gitt draugen et dugelig slag. Redd var Per og så hardt slo han at draugen stupte og reiste seg ikke mer. Per gikk inn igjen, men da han om morgenen skulle ut og se etter, så lå det bare en slimete flekk der etter draugen.