Padda – det suser i sivet

Etter å ha lest store og ordrike bøker, bestemte jeg meg for å tilbringe kveldene med å lese en barnebok, og den jeg fant lett tilgjengelig i hyllene var “Det suser i sivet” av Kenneth Grahame. Dette er en sentimental og varm fortelling om Mold (moldvarp), Vann Rotte, Greven (grevling) og ikke minst den lett påvirkelig, selvgode og til tider snobbete padda som bor i Paddeborg. Alle karakterene er sentrale, likevel er det Padda jeg henger meg opp i. Jeg kjenner meg igjen i padda, han er lett å mislike der han får en kraftig hang til å kjøre biler, stadig nye biler for han har ikke teken og kjører samtlige biler i stykker. Det blir lagt ned et forbud mot at han får anskaffe seg biler, dermed ender han opp med å stjele biler og havner etterhvert i fengsel. Det er også lett å like padda, han overser sine egne svakheter, har ikke noe i mot å kle seg ut som dame for å rømme fra fengselet og han er utrolig glad i sine venner. Mot slutten av boken, har padda en kraftig omvendelse og blir den hans venner ønsker han skal være.

I mange urfolks myter spiller dyrene en sentral rolle i skapelsen av verden. Du kan for eksempel finne ravnen i flere myter Du kan kanskje se en rest av det i Bibelfortellingen om Noahs ark, hvor dyrene er samlet og fuglen får en rolle i å finne ut om oversvømmelsen har forsvunnet. I den norrøne skapelsesmyten er kua tilstede under skapelsen av den første guden. Ravnene er også tilstede i de norrøne mytene, selv om det ikke finnes rester av en egen myte om ravnene, har de en underliggende funksjon
gjennom å være tanke og minne.

Når det gjelder padder, så har du den egyptiske fruktbarhetsgudinnen Heqet som ble representert av en frosk. Dette skal ha hatt en sammenheng med når Nilen fløt over sine bredder. Kanskje et element som blir omgjort til “plagsomme frosker” i Bibelen. Frosken finner du også i folkeeventyrene, da kanskje mest kjent som den som skal kysses og bli til en prins.

Jeg selv forbinder padder virkelig med det suser i sivet. Om våren møtes paddene i det grumsete sivvannet langs veien på Hvaler. De klenger seg på hverandre i et hemningsløst og viltert parringsrituale. Der kan du bli stående å se på paddene som ikke bryr seg noe særlig om at de har kikkere. Deres egen trang til overlevelse og å sørge for kommende generasjoner er det som er i fokus.

Jeg vil avslutte med en fortelling som jeg tror opprinnelig kommer fra Michael Ende, men jeg er usikker. Dette var en fortelling som var veldig populær blant fortellere en periode på slutten av 1900 tallet og begynnelsen av 2000.

Det var en gang et tusenbein som var som alle andre tusenbein. En dag sto tusenbenet opp og gikk ut fra hulen sin, der den sov om natten. Det var en vakker dag. Akkurat passe kjølig i luften, slik det er på fine morgener. Lyd fra morgenfugler og løv som vislet. Tusenbenet kravlet seg opp på en stor stein. Hvorfor visste det ikke helt, steinen sto liksom der og lokket så fint. Tusenbeinet satte seg godt til rette og tittet mot stedet der sola snart skulle stå opp. Så skjedde det slik det alltid gjør, i det solstrålene stakk opp over fjelltoppene ble alt stille. Fuglene sluttet å synge, vinden stilnet, det var som om alt levende holdt pusten i noen sekunder for å ta imot den nye dagen.
Og tusenbeinet? Tusenbeinet kjente seg med ett så lett og god og fin, det ville opp, opp opp, og der sto det, med bare de bakerste beina i bakken, og overkroppen vuggende med hodet høyt til værs. Og så danset tusenbeinet. Det hadde aldri danset før, det hadde ikke engang visst at tusenbein kunne danse, men nå danset det som om det aldri skulle ha gjort noe annet. Og i det sola sto opp denne dagen ble den møtt av tusenbeinets dans, og sola sendte noen varme øyekast ned over den vakre, dansende skapningen, langt der nede.

De andre dyra som var i nærheten så også tusenbeinet. Og de ble stående å stirre. De kom nærmere, og snart sto det en liten flokk dyr rundt tusenbeinet. Bier, frosker, fugler og til og med en slange lå det der.

Hver morgen etter dette gjentok det samme seg. Tusenbeinet krøp ut fra hulen sin, gikk bort til steinen, satte seg stille ned og ventet på sola. Og med sola kom dansen. Og med dansen kom dyra. Flere og flere dyr og insekter flokket seg rundt tusenbeinet.

Så en dag skjedde det noe nytt. Mens tusenbeinet drev på med dansen sin var det en stemme fra dyreforsamlingen som brøt inn. Noen mener det var en padde. En padde som i lang tid hadde sett på tusenbeinet og vært sjalu, og som nå hadde klekket ut en plan for å sette tusenbeinet på plass. Men jeg vet ikke. Kanskje var det bare et dyr som selv gjerne skulle danset, og lurte på hvordan den skulle få det til. Men det alle er enige om er det som fulgte.

– Du! sa det nede fra forsamlingen. Tusenbeinet ble revet ut av transen og så ned. Så mange dyr det var der, det hadde den ikke lagt merke til tidligere. Det hadde bare danset og ikke enset det som skjedde rundt den. Nå ble tusenbeinet nesten litt blygt, rødmet og så seg rundt. – Du! sa stemmen igjen. – Ja? svarte tusenbeinet. – Så fantastisk nydelig du danser, sa stemmen. Jeg skulle også gjerne kunne danse slik, fortell meg nå hva du gjør? – Hva jeg gjør? svarte tusenbeinet. – Ja, jeg har forsøkt selv, men jeg skjønner det liksom ikke, hvilket bein tar du først, hva gjør du så, og hvilken musikk danser du til, og fortell meg nå alt, skritt for skritt!
– Jeg, jeg? jeg vet ikke helt, sa tusenbeinet. Det så nedover kroppen sin, og forsøkte å gjenskape det den hadde gjort. ? Jeg tror? jeg tror? sa det, og beveget litt på det 93. beinet, og så på det 65. Det ble stående forvirret.

Dansen slutt for den dagen. Dagen etter gikk tusenbeinet på nytt ut av hulen sin, bort til steinen, satt seg og ventet. Men i det sola sto opp tittet det seg rundt og så på alle dyrene. Så så den på nytt ned på beina sine. Hva er det jeg gjør, tenke det for seg selv, hva er det jeg gjør? Det rettet opp ryggen, holdt hodet opp, men beina ville ikke. Det forsøkte å bukte seg litt hit, og så dit. Men tusenbeinet så ikke lenger mot sola, det så på alle dyrene. Det kjente ikke lenger hvordan dansen tok tak i den og ledet den, alt den kjente var de stive bein som skalv. Stille satt det seg ned igjen, snudde seg, og gikk tilbake til hulen.