Min britiske forteller lærer Ben Haggarty fortalte denne engang.

Fire fremmede satt i denne samme kupeen på et tog. To menn og to kvinner satt med ansiktene mot hverandre. Den ene kvinnen var en meget rik og velstående 70 år gammel kvinne. Han hadde på seg en flott pels og de fineste juveler. Ved siden av henne satt det en ung vakker kvinne, 19 år gammel, som så ut som om hun var tatt rett ut av forsiden på et mote blad.

Rett ovenfor den eldre kvinnen satt det en stram herre, rundt 50, en høyt dekorert oberst major i hæren. Og ved siden denne herren, satt det en ung fersk soldat.

Mens de reiste, satt de fremmede og snakket med hverandre om hverdagslige ting. Slik fortsatte det på reisen inntil de kjørte gjennom en mørk tunnel. Det var helt mørkt og det ble stille inne i kupeen mens toget kjørte. Plutselig ble stillheten brutt av lyden av et kyss. Etter kysset fulgte lyden av et klask, som om noen klappet til en annen.

Da toget kjørte ut av tunnelen, satt de fire i egne tanker. Den eldre kvinnen tenkte: ”Er det ikke vidunderlig at det fortsatt den dag i dag, i vår moderne tid, finnes kvinner som har selvrespekt og vet å passe seg selv.”

Den unge kvinnen ristet på hodet og tenkte forbauset: ”Hvordan kan en mann, med vettet i behold, tenke på å kysse et gammelt fossil som det der, når jeg sitter her?”.

Obersten, gned sitt ømme ansikt og var målløs ved tanken på at noen kvinne kunne tro at han ville snike til seg et kyss i mørket. Den unge soldaten satt der med et bredt glis og tenkte: ”For en gal og merkelig verden vi lever i, når en soldat kan kysse seg selv på hånden, så klappe til en oberst i ansiktet og likevel slippe unna med det.”

Comments

comments