Jeg kom over denne snodige og fine fortellingen. Den tradisjonelle fortellingen er en slags blanding av folkeeventyr og sagn. Opprinnelig heter fortellingen: Seierhuen

Det var en gang en gutt som var født med en seierhue på hodet og denne sydde moren hans inn i en liten pose som han alltid bar om halsen, for moren hadde sagt at den kunne verge ham mot all slags ondt og så lenge han hadde den hos seg kunne verken ild eller vann skade ham.

Da gutten ble stor, satt han en gang i en sin båt langt ute på havet og fisket. Da røk det opp med en sterk storm, så båten kantret og gutten gikk til bunns og kom ned i fiskebygda. Men da han hadde sin seierhue med seg, tok han ingen skade verken på liv eller lemmer, men spaserte nok så glad og vel til mote omkring nede på havbunnen og fiskene for omkring ham og gjorde store øyne.

Så kom han til en stor fiskergrunn hvor det sto en tett torskestim. Nå er torsken ville etter menneskekjøtt og den begynte å snappe og nappe etter guttens armer og bein. Men han visste råd. I hast fikk han fram sin seierhue og slo rundt om seg med den, så torskestimen fløy redd til alle kanter og gutten, han gikk nedover og kom så til en dyp dal hvor kveitene holdt til. Disse var ikke så tallrike som torskestimen, men større og glupskere og gutten hadde sin fulle hyre med å jage dem fra seg med seierhuen.

Som han gikk der nede på havbunnen kom han til et stort slott; utenfor sto de to gamle selhunder på vakt og midt mellom disse gikk gutten til porten, lukket den opp og kom så inn i en stor sal; der inne var alt blankt som det speilblanke vann og vegger og tak glitret i grønt og blått som sjøen. En vakker kvinne kom imot ham og bød han velkommen til havfruens slott. Gutten sa mange takk for den hilsen, men la til at han bare gikk innom for å få vite veien til landjorden; han tenkte ikke, sa han, å være så lenge her nede i fiskebygda.

«Det kan du bare glemme», sa havfruen, «for de menn som kommer hit ned hører til meg og jeg gir ikke så lett slipp på min eiendom.» «Det var da en rar skikk, du har», sa gutten: «vil du beholde veifarende folk fast? Ikke hører jeg til deg og jeg går når jeg har lyst.» Da sa havfruen: «Men nå har jeg lyst til å beholde deg her nede og mine vaktmenn ved døren skal nok sørge for at du ikke kommer ut.» Så ropte hun inn begge selhundene og disse stilte seg opp ved døren få å stenge gutten inne.

«Se nå hva jeg kan, nå er du min», sa havfruen. «Men se nå hva jeg kan», sa gutten, rev så opp sin seierhue og slo om seg med den; da for selene raskt bort og havfruen fulgte med dem. Da hun flyktet bort, sa gutten at hun hadde en stor fiskehale slepende baketter seg. Så kom han ut av havfruens slott og gikk over berg og dale og imellom store sjøtrær. Til sist kom han til et høyt fjell og da han hadde klatret en stund opp etter fjellsiden, kom han på det tørre land. Han så at fjellets topp var en stor øy som det bodde folk på. Disse tok vel imot ham og hjalp ham til hans hjem. Han levde så lenge og ble en rik og hyggelig mann. Sitt eventyr på havbunnen glemte han aldri.

Kilde
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.

Comments

comments