Daniel og jeg fikk to sammenhengende stuer å bo på, de hadde vinduer ut mot den smale gaten. Vinduene var høye og ga godt innsyn, til oss og til de som bodde på den andre siden av gaten. En av leilighetene på den andre siden hadde ikke gardiner, men den lå øverst og jeg kunne ikke se inn. Jeg kunne kun se noe om de som var i leiligheten gikk bort til det meget høye vinduet og så ut på gaten; og det gjorde HAN ofte.
I tillegg til at HAN gjorde leiligheten spesiell, ble leiligheten stadig brukt til filminnspillinger. Det visste seg at Wam og Vennerød eide eller disponerte leiligheten til å lage sine legendariske ”jeg skjønner egentlig ikke hva det handler om” filmer.
Men tilbake til han. Jeg satt en dag i en av stuene og fikk øye han. Han lente overkroppen ut av vinduet, med en røyk i hånda og mens han røyket brukte han utsikten over hele byen virket det som. For en mann, høyreist, mørkt halvlangt hår, og for meg var han en yngre utgave av Robert de Niro, han var sikkert italiensk. Og så kunne jeg om ettermiddager og kvelder drømme meg bort, mens jeg så på den røykende mannen. Jeg burde ha skjønt at om jeg hadde utsikt opp mot leiligheten på den andre siden av gaten, var utsikten ned til leiligheten jeg bodde i, enda bedre.
En kveld gikk jeg mot vinduet for å se bedre. Da snudde han hodet, som om han hadde fått se en bevegelse i øyekroken, han så meg og jeg fikk panikk. Jeg gjorde ikke noe fornuftig, jeg hev meg ned på gulvet. Og når du har hevet deg ned på gulvet, noe den andre høyt der oppe helt sikkert har fått med seg, hva gjør du da? Ikke kunne jeg krype bort til lysbryteren på den andre siden, den bevegelsen vil den andre kunne følge, om han fortsatt sto i vinduet. Med lyset av ville han ikke kunne se meg mer. Jeg prøvde å strekke opp hånda for å få tak i gardina for så å trekke den for. Nytteløst. Vel, da kunne jeg bli liggende et par timer for å sikre meg at han ikke sto der lenger. Jeg så en av Daniels leker ligge rett ved. Jeg tok tak i den, jeg hevet hånda med leken, slik som folk sender et fredstegn, og reiste meg opp med hånda høyt hevet over hodet, som om dette var en nødvendig leke jeg hadde lett lenge etter og endelig funnet; og så trakk jeg for gardinene.
På en eller annen måte ble det opprettet en form for kommunikasjon mellom oss etter dette. Vi begynte å hilse på hverandre, vinke, gjøre tegn til at nå var det sengetid. Kvelder han ikke var der, lurte jeg på hvor han var. Vi så hverandre aldri nede på gaten, eller var det slik at jeg ikke kunne se han? Han var en flott, mørk og mystisk italiener. Etter uker med innbilt og imaginær kommunikasjon, tenkte jeg at det var på tide å ta steget videre. Jeg rev ut en vegg av en pappeske, skrev telenummeret mitt på kartongen og satte kartongen i vinduet. Jeg burde ha skjønt det, skjønt at en høy, flott italiensk mann er for det første ikke ledig og for det andre, han finner seg ikke en dame på den andre siden av gaten. Men jeg stolte vel på min tolkning av vår imaginære kommunikasjon og mente at det var noe på gang.
Telefonen ringte. Jeg løftet av røret og hørte en lys mannsstemme si: ”Hejsan!”. Hejsan???? Jeg kunne ikke skjønne hvorfor en svensk mann ringte meg, jeg så ut av vinduet og der oppe sto han med telefonrøret i hånden og vinket til meg. Hva? Han var svensk?? Det var han! Hjertet mitt sank. Men jeg svarte høflig og vente meg til tanken på at han var svensk. Han var jo fortsatt kjekk. Han fortalte om sin jobb hos Wam og Vennerød og diverse annet og jeg fortalte om oss. Og det endte med at han inviterte meg opp til leiligheten kvelden etter…. slik at jeg kunne få se utsikten…..
Kvelden etter gikk jeg spent og stiv ut av leiligheten, ned alle trappen, ut av gården, over gaten. Jeg ringte på dørklokken nede og døren ble åpnet, jeg gikk opp alle trappene, jeg skulle møte en høy, kjekk, SVENSK mann som så ut som en ung variant av Robert de Niro. Jeg ringte på. Jeg hørte forsiktig små taslende skritt der inne. Nå burde jeg ha løpt. Det er nemlig slik at noen høye vinduer har en meget lav vinduskarm og det gjør noe med perspektivet når du ser det nedenfra. Da døren ble åpnet, så jeg NED på den aller minste mannen jeg noensinne har sett.