En avatar, en avatar er en tredimensjonal figur i en virtuell verden, gjennom deg og med din hjelp, kan den gå, løpe, snakke og bli det du måtte ønske om det er en havfrue eller elefant for den saks skyld. Men den får aldri glans i øynene. En avatars blikk kan verken gjenspeile eller speile en indre og ytre verden.

Her kommer et nytt innlegg i «kropp og det der». For et noen år siden måtte jeg begynne med lesebriller. Jeg fikk sjokk. Det gjorde også optikeren som sjekket meg; hun mente at jeg burde ha begynt med lesebriller for lengst og skaffet meg noen rådyre som varte og rakk i seks måneder, inkludert tapen jeg hadde klistret på for å holde dem sammen. Nå bruker jeg briller jeg «finner». Det vil si jeg er en av de som kjøper lesebriller der jeg kommer over dem. Og jeg har blitt avhengig av å disse lesebrillene. Skal du vise meg et bilde på mobilen, må du vente til jeg har fått på meg brillene. Varedeklarasjonen og bruksanvisning i små bokser har blitt en sann pine. Ute i det virkelige liv ser jeg det jeg vil se og vel så det. En ting er at man som mor er utdelt med et par ekstra sett med øyne, men ser jeg også ting som er ren fantasi. I en klesbutikk gikk jeg rett i et speil fordi jeg trodde butikken hadde et ekstra rom, jeg nikket til personen som kom meg i møte. Denne nikket tilbake og jeg så ikke at det var meg selv. En annen gang så jeg en bekjent, men jeg så ikke alle de som sto i mellom oss. Jeg trampet dem ned i min ustyrtelige glede etter å se vedkommende jeg ikke har sett på lenge. Et pinlig øyeblikk i London, jeg skulle treffe en britisk venninne. Jeg så etter henne, sammen med meg var Daniel og min niese Ida, to barn. «Der er hun», sa jeg og vi små løp mot henne der hun sto i en kø i en kiosk. Jeg strøk henne over armen for å gi meg tilkjenne. Akkurat da oppdaget jeg at det ikke var henne, min venninne, jeg strøk kjærlig over armen, men en fremmed. «Løp», sa jeg til Ida og Daniel og vi trakk oss hastig unna. Jeg kunne sikkert blitt igjen og forklart den fremmede om hvorfor jeg tilnærmet meg henne på den måten, men så klart tenkte jeg ikke da.

«Øyet er sjelens speil» skal Stefano Guazzo ha sagt en gang på femtenhundre tallet; det gjelder verken Medusa eller meg. Ikke det at jeg har «et blikk som kan drepe» slik som karakteren Medusa fra gresk mytologi, men jeg tror ikke at ånden ligger i mine øyne. Øynene mine er en nødvendig staffasje for å komme meg fram i verden.

Comments

comments