Fortellingen er fra Vest-Afrika
Det var stor sult i verden. I en landsby levde det en ung gutt med sin familie som besto av mor, far, en bror og en søster. Den unge gutten kunne ikke lenger arbeide. Han hadde ikke spist kjøtt på lenge, så lenge at han ikke lenger kunne huske hvordan det smakte. Han var trett, trett av å arbeide, trett av å se de tomme ansiktene til de andre som om det ikke hadde noen framtid. En dag dro han vekk fra landsbyen, han dro inn i jungelen for å finne sin lykke – eller kanskje noe kjøtt, eller noe spiselig i det minste.
Han gikk i tre dager uten å se så mye som en liten fugl engang. Men på den tredje dagen, da han hadde tenkt å snu og dra hjem igjen, fikk han øye på noe merkelig. Det var førti eller femti rep, eller de så ut som rep, som lå langs bakken i jungelen. Repene lå i alle slags retninger så langt han kunne se. Nyssgjerrig som gutten var, begynte han å følge dem. Han gikk lenge og da han nærmet seg, så han at repene ikke var rep. Det var fletter, det var hår. Og gutten fulgte håret til skallen de tilhørte.
Det var selvfølgelig en kjempe. Kjempen satt sovende utenfor en jordhytte. Gutten la merke til at til tross for hungeren i verden, var kjempen usedvanlig kraftig.
Gutten lurte på om han skulle forbli eller løpe hjem så fort beina kunne bære han, men så merket han en bevegelse. Kjempens øyne var åpne og han betraktet gutten.
– Hva er du?, spurte han gjespende.
– Jeg er en gutt.
– Er du sulten, vil du ha kjøtt? Jeg kan gi deg det, men da må du arbeide for meg.
Gutten ble værende. Han feide gulv, han hugget ved til ilden. Og for disse enkle arbeidsoppgavene fikk han mat og så mye kjøtt som han orket å spise.
Men så kom det en tid da gutten fikk hjemlengsel. Det hadde gått lang tid siden han dro hjemmefra. Han ba kjempen om tillatelse til å reise hjem.
Selvfølgelig kan du det, sa kjempen. – Men du må sende noen som kan komme i ditt sted.
Det skal jeg gjøre, sa gutten. Han pakket en sekk fylt med kjøtt for reisen og dro igjennom jungelen.
Hans familie gledet seg over å se han da han kom hjem. Og de ble overrasket over å se at han så så sunn ut. Spesielt broren ønsket å vite hva som hadde skjedd.
Om du virkelig ønsker å vite det, sa gutten, så kan jeg hjelpe deg. Hva sier du til å arbeide med enkle oppgaver og til gjengjeld få den aller beste mat.
Det ville broren gjerne. Gutten fortalte broren om kjempen og hytta i jungelen. Broren var ikke sen om å løpe inn i jungelen. Men i det han skulle løpe spurte han – Forresten hva heter kjempen? – Hans navn er Owuo, sa gutten. ( Som betyr død.)
Tiden gikk, det gikk faktisk lang tid. Hjemme var det fortsatt sult og elendighet og guttens foreldre ønsket at sønnen skulle arbeide hjemme, men dette arbeidet var langt hardere enn arbeidet hos kjempen. En dag reiste han inn i jungelen og tilbake til kjempen. Han hadde forventet å se broren der, men det var ikke tegn til han. Kjempen sa – Han dro hjem for et par dager siden. Som deg lengtet han hjem. Det er underlig at dere ikke traff på hverandre i jungelen?
Gutten arbeidet hos kjempen som tidligere. Kjempen var fornøyd med det lille arbeidet gutten gjorde og gutten fikk mer enn nok å spise og han ble faktisk tykk. Men så kom lengselen til hjemmet og han ba kjempen om han kunne reise nok en tur hjem. Det kunne han, men noen måtte erstatte han. – Denne gangen kunne jeg tenke meg en ung kvinne, sa kjempen. – Ja, kanskje en jeg kan gifte meg med.
Da gutten dro hjemover, følte han at det var noe som var feil. Og han var ikke like velkommen nå som sist, for broren hans var borte. Han var aldri kommet hjem.
Gutten sa ikke noe om kjempen, for han var redd at han da ikke fikk dra tilbake. Det var en kveld da han snakket med sin søster at han nevne Owuo og hans ønske om en kone. – En kone, gjentok søsteren, – om jeg var kone til denne Owuo slapp jeg å arbeide mer. Og jeg kunne spise hele tiden. Hvor kan jeg finne han? Selv om gutten ikke syntes noe særlig om dette forklarte han veien og neste morgen forlot hun stedet sammen med en tjener.
Gutten ventet ikke lenge før han bestemte seg for å dra til kjempen. Han ante uråd da han så Owuo sitte og gnage på et hvitt bein. – Du er her tidlig tilbake, sa kjempen. – Ja, min søster…. – Jeg har ikke sett verken henne eller tjeneren på en uke. Kjempen kastet beinet over skulderen. – Men de kommer nok snart. Forsyn deg med middag. Du må være sulten etter reisen.
Gutten var slett ikke sulten, men nikket med hodet som takk. Han gikk inn i kjempens hytta hvor kjøttet vanligvis hang. Bakken var dekket av bein og da gutten gikk over disse, frøs han til som om iskaldt vann ble helt nedover nakken hans. Han gjorde store øyne. Det var et armbånd laget av røde perler rundt et av beina. Han ville ha kjent det igjen hvor som helst i verden, for han hadde selv laget det. Han hadde gitt det til sin søster på hennes bursdag.
Så snart det var mørkt den kvelden snek gutten seg bort fra hytta og med dunkende hjerte løp han igjennom jungelen. Han stoppet ikke før han nådde landsbyen og der fortalte han foreldrene hva som hadde skjedd. Sorgen spredte seg i landsbyen. Og alle som en marsjerte gjennom jungelen, bærende på brennende lykter som lyste opp. Da de fikk øye på det lange håret, ropte gutten ut – Owuo er for stor for oss til å kjempe mot han, la ilden gjøre jobben. Og med de ordene tok han en lykt og kastet den på håret. Håret tok straks fyr og ilden fulgte håret og folk fulgte ilden. Da de ankom hytta, var Owuo i fyr og flamme. Snart var han en haug med hvit aske.
Da gutten rotet rundt i asken kom han over en liten flaske Owuo hadde gjemt i sitt lange hår. Det var fire dråper med noe flytende i flasken. Gutten skjønte de måtte være magiske og gikk inn i hytta og lot tre dråper dryppe ned på beina der inne. Og straks sto beina opp og ble til broren, søsteren og tjenestejenta og dere kan tenke dere gjensynsgleden var stor. – Hva skal jeg gjøre med den siste dråpen?, spurte gutten. – Nei, skrek alle beboerne i landsbyen, for gutten hadde glemt seg bort og lot den siste dråpen dryppe ned på haugen med aske. Røyk sprang opp og langsomt formet det seg til et stort øye der i asken. Det åpnet seg og stirret på alle. Selv om dråpen var sterk, var den ikke sterk nok til å forme hele kjempen, kun ett øye.
Øyet er der i jungelen og hver gang det blinket, dør et menneske. Og til visse tider, er det så tørt og støvete at det må blinke ofte. Og en dag vil det blinke for deg.