Mandag skulle jeg gå inn i personalrommet for å øve og en kollega sa: “At du klarer å øve alene!” Og jeg er helt enig. Det er utrolig vanskelig å øve alene. Det kan være at det er flere grunner til det. Jeg tror at det handler om energi. Som forteller er lytternes nærvær en sentral del av næringen i en fortellersituasjon. Den er vanskelig å forestille seg og det er utmattende å late som det sitter lyttere rundt om i et tomt rom.

Det andre er at jeg må være et ytre øye når jeg øver, det tærer også på energien. Jeg kan ikke bare konsentrere meg om fortellingen og den umiddelbare kommunikasjonen, men må vurdere og tolke det jeg gjør samtidig som jeg gjør det.

Uansett jeg øvde, men med stadig avbrudd. Jeg hadde lukket døren og da er naturlig at mange (selv om de ikke var mange) er nysgjerrige på hva som foregår bak den lukkede døren. Og fordi de ikke vil forstyrre, sniker de seg rundt til den andre inngangen til personalrommet.

Som sagt, jeg øvde og snudde meg og så inn i et par store kulerunde øyne og kvakk til. Anne er en kollega med store øyne og større blir de når de er nysgjerrige på hva som skjer.

Som “hevn” skal jeg bruke henne inn i fortellingen jeg øvde akkurat da. En fortelling om en kvinne og en padde og jeg skal bruke ordet kvakk og de store runde øynene. Da ble det jo ikke så verst å øve allikevel.

Det som skjedde for noen år tilbake, handler ikke om en padde men en mus.

Jeg hadde et bryggerhus på Hvaler. Jeg fikk brukt det altfor lite dessverre, og den gangen har det gått lenger tid enn vanlig før jeg fikk besøkt det. Jeg og min yngstesønn ankom Hvaler Torsdag, og da vi gjorde vår entre inn i det lille huset, forsto vi huset var blitt okkupert av noen som får blitzere til å se ut som engler i medvind. Aviser var smuldret opp, gardiner i hang i filler, håndklær manglet kanter, sengetøy bar preg av å være utsatt for noen meget harde omganger. Og ikke minst, det var muselort over alt. Vel, det var bare å sette i gang med å gjøre rent og kaste alt som hadde tegn til å bli tygd på.

I et symbolleksikon jeg har, står følgene, delvis tåpelige uttalelse: ”Mice: representing a primitiv aspect of masculine inner forces, for example, the Ego, Animus or Father Complex. Like Animus mice are associated with spinning. And women who are frightened of mice may also be frightened of men.” Jeg er ikke redd mus.
Mus er redd meg, derfor trodde jeg også at denne sjokk rengjøringen ville skremme enhver mus ut av MITT bryggerhus. Men fredag kveld satt jeg også på påskens krimserie på NRK, TV var lite og med dårlig signalkontakt, så jeg hadde slått av alle lys, og jeg satt med beina opp i en stol. I øyenkroken får jeg øye på noe jeg umiddelbart tolker som en tilfeldig skygge. Men den gang ei, en liten mørk mus har en rolig spasertur over det hvite gulvet. Jeg setter føttene ned og tramper, og musa piler bort og gjemmer seg. Det er sent, jeg er ikke redd og jeg tenker at jeg ikke orker en musejakt nå så sent. Så jeg legger meg. Men midt på natten bråvåkner jeg av noe som romsterer skikkelig. Jeg går ut i stua/kjøkken, slår på lyset. Og der i reolen, laget av min eks svogers far, i fjerde hylle nedenfra, sitter det en mus og forsyner seg av rett i koppen pose som den har gnagd åpen. Den er, i alt det ”groteske” et bedårende syn, med store sorte øyne skuler den ut. Alt er helt stille, ikke engang et værhår beveger seg. I et øyeblikk er alt stille, før vi begge får fart, jeg prøver å fange og den prøver å rømme. Den vinner. Jeg så den ikke mer.

Min onkel som ønsket å bruke gift fra første stund, sa før vi dro – ja, du har vel satt ut mat så den klarer seg til neste gang dere kommer! Jeg minnet han da om Bulgaria, en fortelling som fort kunne bli allemannseie. Da han ikke sjekket pissoaret han brukte, som viste seg å mangle rør, og hvordan han i det han urinerte, kjente han ble varm på føttene. Min onkel satte nok ut en felle.

Comments

comments