Det var engang en gutt som fikk være med faren på oterfangst en torsdagskveld ved fullmåne. Da de kom til ura der oteren brukte å ha sjøveien sin, så de friske spor på sandfjære nedenom ura, og skjønte at oteren alt var gått til fjords. Så de satte seg til å vente til den kom opp igjen; og mannen passet nøye på at vinden stod fra sporet opp på dem og ikke omvendt. Men det drøyde og det rakk, og gutten var både søvnig og frossen da oteren frampå morgensiden kom smygende på land med en lubben sjøørret i flabben. Øverst i fjæra stanset den og stod og været. Så bråsnudde den og mannen sendte en kule etter den på langt hold. Den traff så godt at oteren trillet over ende og lå og sprikte med alle fire labbene i været.
Da de kom for å hente byttet, var både kjøttet og innvollene borte, og det lå bare en tom oterham på den hvite sandfjæra. «Pass deg og ikke ta på den! Det er en trolloter og ikke et dyr med kjøtt og blod, som jeg trodde da jeg sendte kula i den,» ropte mannen. Men gutten hadde alt bøyd seg ned og rørt ved de silkemyke hårene, og i det samme kastet hammen seg over hodet på han og nedover hele kroppen og skapte ham om til en stor vakker oter. Faren tok om ham med begge hendene for å slite hammen av han, men oteren smatt ut av grepet hans og ble borte mellom steinene nederst i ura.
Og like fåfengt var det at han tok fram oterblåsen og gav seg til å plystre og lokke. Gutten i oterhammen kom ikke fram, og breddfull av bitter sorg måtte faren gå den tunge gang hjem til henne som mor var og fortelle det sørgelige som var skjedd med den snille, flinke gutten deres.
Men gutten som var skapt om til oter, dro seg opp ura, over fjellet og ut på ville heia, langt fra folk og langt fra allfarvei. Det var hammen som førte, og gutten selv hadde ingen vilje.
Langt om lenge stanset oteren ved en trillrund jordgamme. Døra stod åpen, og det brente en flammende varme midt på jordgulvet, og ved varmen satt en streng gammel kjerring og nærte varmen med myke kvister av gullforgylt bjørkeris. Oteren smatt inn døråpningen, smøg bort til kjerringa og stod og pistret og skalv. «Ja, nå pistrer og skjelver du,» sa kjerringa sint. «Men far din skjøt bror min i natt, og i natt skikket jeg hammen hans i vei for å hente deg. Og her skal du bli til det kommer noen og løser deg ut.» Så måtte gutten i oterhammen bli der ute i ødemarka hos den strenge, gamle trollkjerringa som bare ville hevne seg, og aldri hadde et vennlig ord til overs for han. Om dagen slepte han inn vann og ved til henne, kokte maten hun skulle spise og vartet henne opp så godt han forsmådde. Om natten tvang hammen han ned til fjorden og ut på dypet etter fet, lekker fisk til henne. Til å begynne med var han redd for det mørke, kalde vannet, men smått om senn vennet han seg til det og ble minst likså flink fisker som de andre oterne han ble kjent med på veien til og fra fjorden.
Noen netter så han sin far sitte i ura og plystre på oterblåsen, og en natt ved fullmåne satt moren hans der. Da la han den lubne, fete fisken han bar på i fotefaret hennes, så hun kunne se at han hadde vært henne nær, og smatt ned i fjorden etter en annen til trollkjerringa. Men den fisken han da fikk tak i, var både mager og slåpen; og til straff svidde kjerringa værhårene hans over varmen så det ble verre for han å ta seg fram både på landjorda og ut i vannet.
En dag sa trollkjerringa at nå ville hun ha sølvfisk å spise, og greide han ikke å skaffe henne en i natten som kom, skulle hun slite ut sju bjørkeris på ryggtrevlene hans. Aldri hadde gutten i oterhammen støtt på slike fisker i sjøen, og ikke visste han hvor han skulle finne den heller. Han smøg ut av gammen og til oppkommet for å væte den tørre tungen sin med en slurk kaldt, friskt kildevann før han gav seg på vei til fjorden. Men da han skulle lepje vannet, fikk han se en ørret som lå og varlet inne torvkanten. «Jeg er datter til kongen over havfolket, og den samme trollkjerringa som har kastet oterham på deg, har skilt meg fra alle mine og holder meg i fangenskap her i oppkommet. Om dagen er jeg en fattigslig liten fisk, men om natten er jeg prinsesse, og da piner og plager hun meg. Og sølvfisken hun har satt deg til å fange i natt, er søsteren min. Men lover du meg at når hun har spist det hun vil ha av fisken, skal du ta beina og alt som er igjen og slippe det ned i oppkommet, så skal jeg lage det slik at du møter sølvfisken straks du kommer i fjorden.» Oteren lovet villig å gjøre det hun ba om, og lett om hjertet sprang han over heia og ned i ura. Sølvfisken kom imot han bare noen favner fra land, og han tok den mellom tennene og han bar den til torvgammen og la den i fanget til kjerringa. «Det greide du,» sa hun og lo stygt. «Men til natten skal du fange en gullfisk til meg, og gjør du ikke det, skal jeg slite ut sju bjørkeris på ryggen din, så meget du vet det.» Det mukket ikke oteren. Men han tenkte med gru på all den julingen som ventet han, for aldri hadde han sett en gullfisk i fjorden, og ikke visste han hvor han skulle svømme hen for å finne en heller.
Da kjerringa hadde spist, tok oteren og sanket opp bena og alt som ellers var igjen av sølvfisken, og slapp det i oppkommet, slik han hadde lovet ørreten. Og da kvelden kom, smøg han bort til oppkommet igjen for å svale den hete tungen sin før han drog ut på sin håpløse fangst etter gullfisk i fjorden. Men da han skulle til å lepje av kildevannet, fikk han se det lå to ørreter og varlet inn ved torvkanten. «Gullfisken trollkjerringa har satt deg til å fange i natt, er yngste søster vår,» sa fiskene. «Men lover du oss at når hun har spist det hun vil, av gullfisken, tar du bena og alt som er igjen og slipper det i oppkommet, så skal vi lage det slik at du møter vår søster straks du kommer i fjorden.» «Det kan jeg saktens love,» sa oteren. Men hjertet hans var tungt av mismot, da han for over heia og ned i ura. Gullfisken svømte han i møte noen favner fra land. Den var så fin og glinsende blank at det skar i øynene og gutten i oterhammen tok den varlig mellom tennene og bar den til torvgammen og la den i fanget til trollkjerringa. «Det greide du også,» sa hun og slapp fisken ned i ilden. «Men til natten skal du fange en kullsvart fisk til meg, og du skal kjenne den på at den har gullkrone på hodet. Men greier du ikke det, skal jeg slite ut sju bjørkeris på ryggen din og strø salt i de åpne sårene.» Da kjerringa hadde spist det hun ville av gullfisken, sanket oteren opp resten og slapp det i oppkommet. Hele dagen gikk han i den største frykt for julingen som ventet han, og da kvelden kom, smøg han til oppkommet for å svale tungen før han la i vei over heia. Men da han skulle til å løpe, fikk han se det lå tre ørreter innved torvbredden. «Det er far vår hun vil du skal fange i natt»; sa kjøene; «og det kan godt være du klarer det; for av sorg over oss har han forlatt slottet sitt og svømmer rundt i fjorden og leter etter døtrene sine. Men får trollkjerringa tak i han, er det ute med havfolket. Vær nå barmhjertig og ta oss alle tre i munnen din og bær oss alle tilbake til fjorden.» «Det kan jeg vel gjøre,» sa oteren, «men dere får jo menneskelignende skikkelse om natten og da blir det ikke rom i munnen min for alle dere tre.» «Vi har fiskeskapelse like til midnatt,» sa fiskene, så fort deg nå bare før det blir for sent.» Oteren gapte og alle tre fiskene la seg inn i munnen hans, og han sprang alt han orket over heia og over bergaksla og ned ura. Trollkjerringa ante at noe var i ferd med å skje, hun gikk ut og fikk se oteren forsvinne med de tre fiskene. Strak hev hun en ugleham over seg og satte etter oteren. Det ble kappløp på liv og død. Men nederst i ura satt far til gutten og plystret på oterblåsen og geværet lå ved siden av han. Han så oteren stryke forbi som en lynrapp skygge og ugla som hugg etter den og skrek og han var ikke sen om å sende en kule i trollfuglen. I det samme ugla falt til jorden, sprakk oterhammen og gutten sto der fri og frank med de tre små fiskene i den ene hånden. Forsiktig bar han dem ned til fjæra og slapp dem ut i fjorden; og han syntes tydelig de ropte takk, enda han hadde mistet evnen til å skjønne fiskemål da han selv var blitt menneske igjen.