Kilde: Ein Soge-Bundel, Utgjeven av Det Norsk Samlaget, Christiania 1869
Det var engang en mann som hadde tre sønner. Så døde både han og moren deres og de to eldste guttene tok alt som var, mens Oskelabben fikk bare noen tørre brødsmuler å ete på. Så tok de ut, de to eldste brødrene, og ville av og tjene og lot Oskelabben være alene hjemme.
De to brødrene kom til en stor slette og der la de seg til å sove. Det kom en gammel kjerring til dem, så gammel at hun gikk tvihendes på en stav og ristet og skalv. Hun skalv så hun nesten gikk i stykker. Hun ba om å få en matbit for hun hadde ikke smakt mat på hundre år, sa hun. ”Å, har du ventet så lenge, så kan du vente lenger,” sa de. ”Vi har ikke mer enn det vi trenger selv; det er jo ikke visst hvor langt vi kommer til å reise.” ”Ja, det er vel så det,” sa hun.
Etter en stund kom de til en kongsgård. De fant kongen hjemme og spurte om de kunne få tjeneste hos han. ”Hva kan dere gjøre?”; spurte kongen. ”Hva som helst kongen setter oss til”, sa de. ”Jeg er så sorgfull og ille faren.”, sa han; ”jeg har mistet alle mine tre døtre den dagen de skulle stå brud. Jeg bryr meg lite om folk, men dere kan få bli.” Så var de der en stund.
Oskelabben samlet sammen brødsmulene som var igjen og tok ut han og. Han kom til en stor slette og la seg for å hvile. Da kom den gamle kjerringa til han; hun var så gammel at hun gikk tvikroket og hutret og skalv så hun nesten gikk i stykker. ”Vil du gi meg litt mat?”, sa hun ”jeg er så sulten, jeg har ikke spist matbiten på et hundre år.” ”Har du ventet så lenge, så er det ikke for tidlig og jammen på tide å få litt i livet, gamle mor”, sa han. ”Men jeg har ikke mye og jeg vet ikke om du kan spise den.” ”Det er et samme; når du gir meg så gir du av et godt hjerte,” sa hun ”Og fordi du kalte meg gamlemor, skal jeg gi deg et morsstykke tilbake.”
Så åt hun og han satt og hvilte. Da fikk han øye på et bilde som hang oppe i en gran. Han klatret opp og tok det ned. Da sa den gamle kjerringa: ”Det skal du ikke bry deg med. Det bildet av den yngste kongsdatteren. Når du kommer til samme gården som brødrene dine, så vil de gå til kongen og si at du har bilde av datteren hans og at du kan hente henne tilbake. På den måte vil de gjøre ende på deg. Det vil du ikke ha noe med å gjøre. Du kommer bare i ulykke! Du får høre på meg.”, sa hun. Men han syntes det var vakkert og kunne ikke gjøre det om eller være det foruten, han måtte ta det med seg. ”Du får så gjøre, men du kommer til å angre,” sa hun.
Han kom til kongsgården og fant kongen i tunet. ”Kan jeg få tjeneste hos deg?”, spurte han. ”Hva kan du gjøre?” ”Jeg kan stelle hestene,” sa gutten. ”Ja, jeg trenger en slik en”, sa kongen.
Så stelte han hestene og de ble så fete at det glinset av hvert eneste hår og han ble godt likt av alle der han var. Brødrene hans ble ikke godt likt. Og de be sinte på han for det og de tynte han på alle måter og alt det de kunne.
De merket at han gikk og så på dette bildet hver dag; han hadde det oppe på stalltrevet. De gikk til kongen og sa: ”Denne hestetjeneren som du har fått deg, han har et bilde av yngstedatteren din og han har sagt han kan føre henne hjem om han vil; men han vil ikke.” Kongen spurte Oskelabben om det var sant. Nei, han visste ingenting, hverken om datteren hans og hvordan hun var laget. Han hadde bare funnet bildet på veien, hengende i en gran.
„”La meg se det!”, sa kongen. Han kjente igjen datteren sin med det samme han så det. Kongen sa: ”Du skal hente datteren min. Henne holder jeg kjærest. Han du hente henne, skal du få henne til kone og halve kongeriket.” Gutten ble ille faren, han gråt og bar seg, brødrene lo og gliste. Da husket han på den gamle kjerringa og ville gå til henne og spørre om hva han skulle gjøre. Da han kom til den store sletta, møtte han kjerringa igjen. ”Hva er det du gråter for og er så sutful for?”, spurte hun.
”Jeg gråter fordi brødrene mine har sagt til kongen at jeg kan hente datteren hans om jeg ville, og han dreper meg om jeg ikke gjør det!” ”Det var det jeg sa”, sa hun. «Hvorfor hørte du ikke etter?» ”Jamenn, jeg likte det så godt, og kunne ikke henge det tilbake”, sa han. ”Du får gå til kongen og be om niste og en god pengepung og hest og sal, og tolv okseskrotter og tolv hesteskrotter og tolv griseskrotter og tolv hestehuder og tolv tønner tjære og tolv tylfter med hesteskosøm, og det får du med dette samme du krever det. Så skal jeg følge med deg et stykke på vei, jeg”, sa kjerringa.
Så gikk han hjem til kongen og ba om alt dette, og den gamle kjerringa fulgte med. Da han hadde fått det han ba om, reiste de langt og lenge. De kom til et styggelig høyt fuglefjell som de ikke kunne komme over. Det kom en ravn flyvende. ”Ta denne gutten og løft han opp på fjellet, du!”, sa kjerringa til ravnen. Gutten satte seg på ryggen til ravnen og visste ikke ordet av det før han oppe på det høyeste fjellet. Der gikk det en trollunge som hadde gått seg vill. Han tok trollungen og fulgte han til en risgård. Risen ble glad fordi trollungen var kommet hjem og spurte hva han ville ha i lønn. Kjerringa hadde sagt at dette ville skje og hun hadde også fortalt han hva han skulle ta i lønn «og han måtte ikke ta noe fint og gyllent i en snarvending.» Han ville ha et ridedyr, sa han. Risen tok han med ned i stallen og der sto det mange gilde hester, men gutten kikket bak døra og der sto det et lite grått esel. ”Det vil jeg ha,” sa han, ”det passer meg.” «Vel, den som fortalte deg det, løy for deg», sa risen. Det blinket i gylne ridesaler med edelsteiner. Og han tok en ussel og skarv ridesal. «Det passer den hesten», sa gutten. «Jeg vil nødig gi deg det», sa risen, «men når jeg har lovet deg det, så får du ta det da.»
Gutten salte eselet, satte seg på og red avsted. Da de hadde ridd et stykke, begynte eselet å snakke. ”Du har en lang og vanskelig vei, du”, sa det; ”men jeg skal hjelpe deg så godt jeg kan.” Så red de over berg og dype daler, over fjell og finne, langtom lenge.
„”Ser du noe lyse langt borte?” spurte eselet. ”Nei, jeg ser ikke noe lys”, sa gutten. Så hvilte de litt og så red de igjen langt og lengre enn langt. ”Ser du noe lyse nå?” spurte eselet. ”jeg ser noe glimt, men det er bare så vidt jeg kan se det”, sa gutten. ”Ja det er messingborgen som den eldste kongsdattera bor i,” sa eselet. Så hvilte de og dro igjen over heier og daler. ”Ser du noe lyse?” spurte eselet. ”Ja, det lyser så jeg får vondt av å se på det”, sa gutten. ”Ja, da er vi ved messingborgen da,” sa eselet, ”men det står et sort berg framfor borgen; der står det to enhjørninger utenfor og vokter, og de er så onde og fæle at de vil drepe alt det de ser.” ”Jeg er redd for at jeg blir redd, jeg”, sa gutten. ”Vær ikke redd!”, sa eselet; ”du har vel de tolv okseskottene og de tolv hestehudene og de tolv tjæretlnnene! Du får slå over ende seks tjæretønner og bre seks hestehuder utover og legge to okseskrotter på hver hud, da kommer enhjørningene mot deg; og så skal du si: dere skal få mat av meg om dere hjelper meg gjennom berget. Da blir de blide, mens de eter setter du fyr på tjæra.”
Gutten så gjorde. Enhjørningene fikk maten, ble så glade og lykkelige og lovet å hjelpe og så åt de opp okseskrottene så fort de kunne. Da tente han på tjæra mens de åt, enhjørningene for igjennom fjellet så gutten nesten ikke kunne følge med. De tålte ikke tjærelukt og da de var kommet igjennom, falt enhjørningene døde om. ”Nå får du gå inn i messinghuset og spørre om risen er hjemme i dag. Det er han ikke; han er ute og jakter. Med det samme du kommer inn, ser du det henge et stort sverd og et horn ved siden av innefor døra. Du skal drikke tre ganger va hornet og løfte ned sverdet. Både horn og sverd må du ta med deg. Du skal stå der litt og da kommer risen med tre hoder. De vil si: hu, hu, her lukter Kristi manneblod! Du skal svare: Kan være det, men du trenger ikke å blåse slik med nesa, for du skal ikke lenge ha vondt av det. Du tar sverdet og hugger av han hodene.”
Gutten gjorde som eselet hadde sagt; han hugget alle tre hodene av risen i et hugg og kastet de i en ormegård og der ble spist om i løpet av en kort stund. Slik tok han livet av risen.
Kongsdatteren ble så glad: ”Nå har du frelst meg, nå vil du vel ha meg”, sa hun. ”Når jeg kommer tilbake skal jeg se på det,” sa han. Så gikk gutten ut til eselet med hornet og sverdet. ”Du ble lenge,” sa eselet. ”Jeg kunne ikke være raskere,” svarte gutten. ”Sett deg på ryggen min.” Så dro de videre, over berg og dype daler over fjell og finne.
”Ser du noe lyse i det fjerne?” spurte eselet. ”Nei, jeg ser ikke noe lys”, sa gutten. Så hvilte de litt og så red de igjen og det veldig langt. ”Ser du noe lyse i det fjerne?” spurte eselet. ”jeg ser noe glimt, men det er bare så vidt jeg kan se det”, sa gutten. ”Ja, det er sølvborgen som den den andre kongsdattera bor i,” sa eselet. Så hvilte de og dro igjen over heier og daler. ”Ser du noe lyse?” spurte eselet. ”Ja, det lyser så jeg får vondt av å se på det”, sa gutten. ”Ja, da er vi ved sølvborden da,” sa eselet, ”Her ligger det to drager på vakt og de kommer imot deg for å ete deg; men du skal ikke være redd. Du skal helle ut de andre tjæretønnene og slå de tolv tylftene med hesteskosøm ned i, så skal du bre ut over de andre seks hestehudene og legge to hesteskrotter på hver hud. Når de spiser maten, setter du fyr tjæra og de dør av lukten av jernet.”
Det gikk som eselet hadde sagt og da gutten hadde gjort ende på dragene, gikk han inn i sølvborgen. Der satt det en vakker møy på bordet og sydde. ”Er risen hjemme i dag?”, spurte gutten. ”Nei, men han kommer snart tilbake, og da dreper han deg,” sa jenta. ”Det tror jeg aldri,” svarte gutten. Så gikk det en liten stund og det kom en rise med seks hoder og bar seg og belja og var så vond at det ristet i hele sølvborgen. ”Hva er det for en veslegutt som går her?”, sa han. ”Det skal du ikke bry deg med, du skal ikke lenge ha vondt av det”, sa gutten. Dermed tok han sverdet i begge hendene og hogg av alle seks hodene og slengte det i en ormegård, hoder og alt sammen, og der var det snart oppspist.
”Ja, nå har du frelst meg,” sa kongsdatteren; ”nå eier du alt du ser her og nå vil du vel ha meg.” ”Det kan hende det, når jeg kommer tilbake,” sa gutten. Så gikk han ut til eselet.
”Du ble lenge,” sa det. ”Ja, jeg var kanskje det,” sa gutten. ”Sett deg nå på ryggen min”.
Så dro de videre, over berg og dype daler over fjell og finne.
”Ser du noe lyse i det fjerne?” spurte eselet. Nei, han så ikke noe. Så hvilte de litt og så red de igjen og det veldig langt. ”Ser du noe lyse i det fjerne?” spurte eselet. ”Jeg syns jeg ser en stjerne, men det er bare så vidt jeg kan se det”, sa gutten. ”Ja, det er gullborgen som den den yngste kongsdattera bor i,” sa eselet. Så hvilte de og dro igjen over heier og daler. ”Ser du noe lyse?” spurte eselet. ”Ja, det lyser så jeg får vondt av å se på det”, sa gutten. ”Ja, da er vi ved gullborgen da,” sa eselet; ”her ligger det to lindormer som vakt utenfor. De har ligget der og sovet i hundre år. Nå bærer du fram griseskrottene og legger dem i en stor haug. Da våkner lindormene og de er onde. Du skal ikke være redd. Når de har spist er de blide. Det er nå middagstid og risen er ute. Han kommer hjem til midnatt. Når du går inn får du se kongsdatteren ligge der og sove, du kommer til å bli fortryllet, men du må ikke snakke til henne. Hun sover under trolldom. Hun er fortrollet med dvaledrikker. Hun er så vakker at du må legge deg ned ved iden av henne. Men blir du liggende kommer risen som vil drepe både deg og henne. Da er det ute med alt sammen.” Gutten lovet å passe seg.
Gutten gjorde som eselet hadde sagt, han ga ormene griseskrottene og gikk inn i gullborgen. Der lå kongsdatteren, hun var mye vakrere enn på bildet, så rødlett og fager at han måtte legge seg ned ved siden av henne. Der lå han det nærmet seg midnatt og de begge våknet. ”Nå er det ille”, sa kongsdatteren, ”nå kommer det en rise med ni hoder, så vond og fæl at det rister i enhver veggflis. Du må stå ved døren og drikke tre ganger av hornet ditt, du må være så sterk at du kan løfte sverdet med lillefingeren som om det var et halmstrå.”
Risen kom og var vond, det singlet i alle nagler i gullborden. ”Hva er det for en spjæling som kommer her til mitt hus og vil ta min vakre brud”, sa han. ”Det skal du ikke bry deg med, for du kommer ikke til å ha så vondt av det lenge,” sa gutten. Så tok han og svingte sverdet og hugget av han alle ni hoder. Da ble gutten så trøtt at syntes hans seg ned. ”Nå må du skynde deg ut”, sa kongsdatteren. «Jeg kan ikke være med nå. Men jeg skal samle alt som finnes her og jeg skal gi deg et merke på at jeg kommer etter til våren.” Hun klippet et stykke av kjolen sin som han skulle ta med seg i lomma. Så måtte han ut til eselet så fort han kunne. Da han kom ut var eselet så sint at det var i ferd med å reise fra han og ville ikke ha visst mer om ham. Gutten fortalte at han kunne ikke være ferdig før og ba eselet om ikke å være sint på han. ”Sett deg på ryggen min da!” sa det. Og det tok ikke lang tid før de var tilbake i kongsgården. Der satte han eselet inn i stallen og ga det for. ”Hva skal jeg gjøre med deg som har gjort så mye godt for meg?” ”Det gode jeg får av deg”, sa eselet, ”er at du kommer til å la meg sulte i hjel, og så kommer jeg til å dette på kne.” ”Nei, det kan ikke skje”, sa gutten.
Så kom gutten til kongen og kongen var glad og tok han godt imot. De to døtrene var allerede kommet og kjente han igjen; men de brydde seg ikke noe særlig om han. De holdt av Per og Pål og han brydde seg heller ikke noe om dem. Han måtte være med kongen hver dag og kongen ventet så sårt på den yngste datteren. Oskelabben sa han hadde frelst henne, men hun kom ikke før til våren.
Våren kom. Kongen og gutten gikk i hagen og rekte. Da kom det et stort skip fra havet og styrte mot kongsgården. Det kom bud fra skipet om han som hadde frelst den yngste kongsdatteren skulle komme til skipet. Fra skipet kastet de ut et stort rødt teppe som la seg som en vei til kongsgården. ”Jeg går”, sa Per, ”Det er jeg som har frelst henne.” Da han kom ned til skipet, kom kongsdatteren med en liten guttunge på armen som lekte med et gulleple. ”Er dette faren din?”, spurte hun barnet. «Far oppfører seg ikke som en ostemakk». Sa barnet. De sendte Per hjem og ba om at den rette måtte komme. Så gikk Pål, men det gikk likeens med han som med broren. Da var Oskelabbens tur. Kongen ble med han. De gikk på det røde teppet som om det var en vei. ”Det er far min, det er far min!”, ropte guttungen. Kongen kjente igjen sin yngste datter og Oskelabben fant fram tøystykket fra kjolen hennes.
De gikk til kongsgården og moren spurte sin sønn: ”Hva skal vi gjøre med brødrene til faren din som har løyet så stygt.” ”Vi skal skjære tre brede remmer bak, strø med salt og kaste de i ormegården!”, sa han. Det ble gjort og det ble slutten på brødrene.
Oskelabben gikk bort til stallen og der lå eselet, han hadde glemt det. Han ble så ille ved og visste ikke hva han skulle gjøre. ”Hva skal jeg gjøre, så du blir god igjen?”, gråt han. ”Du har vel fortsatt sverdet?” Det hadde han. ”Hugg av meg hodet!”. Det syntes han var vondt, men han gjorde det. Da kom det fram to kongssønner så vakre at det ikke var maken. De tok hver sin kongsdatter og alle hvert sitt slott som risene engang hadde hatt. Og det ble gjestebud både her og der. Det ble drukket tre ganger og det var så stort at det aldri har vært lignende. Og jeg var der, men tror du jeg fikk noe? Jeg gikk for å sove, men snublet og ramlet hit. Og her sitter jeg og forteller.